Spørsmål og svar: Magnitskij-saken

Magnitskij-saken har fått fornyet oppmerksomhet som en følge av konflikten om filmen The Magnitsy Act: Behind the scenes av den russiske regissøren Andrei Nekrasov. Filmen ble vist for første gang i Norge 25. juni 2016 på en åpen visning arrangert av Piraya Film. Filmens hovedbudskap ble imidlertid kjent allerede 27. april, da den var planlagt vist i Europaparlamentet. Denne visningen og flere TV-visninger er blitt avlyst, men Nekrasov har presentert filmens budskap i medieintervjuer og på sosiale medier.

Den norske Helsingforskomité vil med de følgende spørsmål og svar belyse konflikten om Magnitskij-saken og komitéens egen rolle.

Hva går den aksepterte versjonen av saken ut på?

Sergei Magnitskij, en russisk regnskapsfører, skatterettsekspert og advokat, varslet sommeren og høsten 2008 russiske myndigheter om den største skattesvindelen i russisk historie. Hans klient, Bill Browder som var en britisk-amerikansk leder av ulike investeringsselskap i Russland, hadde blitt frastjålet tre av sine selskaper. Disse hadde blitt brukt av en gruppe offentlige tjenestemenn og kriminelle til urettmessig å kreve tilbakebetalt om lag 1, 8 milliarder kroner (5,4 milliarder rubler) i innbetalt skatt. To skattekontor i Moskva betalte beløpet tilbake 24. desember 2007.

I stedet for at skattesvindelen ble etterforsket, sørget de samme tjenestemennene Magnitskij hadde varslet om for å få ham arrestert. De ønsket å presse ham til å trekke tilbake anklagene mot seg og selv tilstå medvirkning til skattesvindel. Han ble holdt i varetekt i 358 dager. 16. november 2009 døde han etter tortur og manglende medisinsk behandling.

Selv om dimensjonene i Magnitskij-saken er uvanlig store, kunne historien ha stoppet der. Det finnes mange lignende historier om modige journalister, varslere, menneskerettighetsforkjempere og forretningsmenn og -kvinner som har havnet i russiske fengsler eller er blitt drept på grunn av avsløringer av korrupsjon og svindel eller konflikter om eierskap. Dødstallene i russiske fengsler er skremmende høye.

–      Se for eksempel den russiske menneskerettighetsaktivisten og journalisten Zoya Svetovas artikkel, «Prison as a death sentence», om brutaliteten i russiske fengsler og om hvordan etterforskere kan «bestille» dårlige forhold i varetekt for å oppnå tilståelser: https://www.opendemocracy.net/zoya-svetova/prison-as-death-sentence

Browder bestemte seg imidlertid raskt for å arbeide for at de som var ansvarlige for skattesvindelen og for torturen og drapet på Magnitskij skulle bli stilt til ansvar. Etter at det ble klart at russiske myndigheter ikke ville etterforske saken, har han i seks år drevet en intens kampanje i Europa og Nord-Amerika for rettferdighet for Magnitskij.

Magnitskij-kampanjen arbeider for:

–      at demokratiske stater skal innføre målrettede («intelligente») sanksjoner, det vil si nekte innreise og fryse eiendeler til personer som var involvert i  Magnitskij-saken eller lignende saker med grove brudd på menneskerettighetene;

–      at statene skal utøve universell jurisdiksjon for torturen mot Magnitskij ved å etterforske og tiltale de som hadde hovedansvaret;

–      å fremme etterforskning av hvitvasking av pengene fra svindelen som Magnitskij avdekte.

På nettsidenStop the untouchables.Justice for Sergei Magnitskyer mye av bevismaterialet i saken samlet.

–      Dokumentasjon av Magnitskij’s varsling: http://russian-untouchables.com/eng/testimonies/

–      Dokumentasjon av fengslingen og mishandlingen av Magnitskij: http://russian-untouchables.com/eng/false-arrest/

Hva sier Nekrasov?

Ifølge Nekrasov er den aksepterte versjonen av Magnitskij-saken feil. Magnitskij var ikke en varsler som ble torturert og drept i fengsel. Han døde en naturlig død (hjertesvikt) under varetektsfengsling. Det er riktig at russiske fengsler er brutale, men Magnitskij ble ikke behandlet verre enn andre.

Nekrasov mener at Magnitskij stod i ledtog med den britisk-amerikanske investoren Bill Browder, som er dømt in absentia i Russland for å ha svindlet den russiske stat for et beløp tilsvarende om lag 140 millioner kroner. Påstanden er at Browder har iverksatt en effektiv kampanje for å lure Vesten til å tro at han selv og Magnitskij hadde rent mel i posen og at russiske tjenestemenn hadde lurt staten for et mye større beløp.

Ifølge Nekrasov er Browders motiv først og fremst å unngå å bli utlevert til Russland.

Browder og en rekke støttespillere har karakterisert Nekrasovs påstander som «russisk propaganda» og dypt ærekrenkende for Magnitskij, hans etterlatte og for Browder selv. Visninger i Europaparlamentet og europeiske TV-kanaler er blitt kansellert etter at Browder har sendt dokumentasjon og truet med søksmål.

I Norge skulle filmen vises for første gang på Kortfilmfestivalen i Grimstad 10. juni, men visningen ble avlyst. Festivalen fryktet at en kamp i rettsvesenet med Browder ville bli for dyrt.

–      Se mer om avlysningen: http://rushprint.no/2016/06/etter-kortfilmfestivalens-avlysning-apner-nfi-for-visning-av-the-magnitsky-act/

–      I stedet ble det arrangert en debatt om spørsmål knyttet til avlysningen og trusler mot ytringsfriheten. Helsingforskomitéen deltok i denne: http://kortfilmfestivalen.no/nb/nyheter/video-the-magnitsky-act-hva-nå

25. juni arrangerte Piraya Film visning av filmen på Cinemateket i Oslo.

–      Om omstendighetene rundt denne visningen, «Måtte ta ansvaret for Magnitsky-visningen alene», http://rushprint.no/2016/07/matte-ta-ansvaret-for-magnitsky-visningen-alene/

Filmen har også vært vist i Washington i en lukket visning på Newseum 13. juni og på en filmfestival i Moskva 28. juni.

Var Magnitskij en varsler?

Nekrasov hevder at Magnitskij egentlig ikke varslet om at navngitte tjenestemenn hadde deltatt i tyveriet av tre selskaper fra Browder for å bruke dem til å svindle staten for et beløp tilsvarende 1,8 milliarder kroner (5,4 milliarder rubler). Han nevnte ikke navn – eller når han nevnte navn så spesifiserte han ikke at de hadde deltatt i svindelen, hevder Nekrasov. Tvert imot, Magnitskij var under en velbegrunnet etterforskning for selv å ha hjulpet Browder til å snike på skatten i stor stil.

Men hvis man gjennomgår utskriftene av politiavhørene med Magnitskij fra 5. juni og 7. oktober 2008 er det ingen tvil om at han varslet om at de kriminelle handlingene hadde blitt begått av navngitte personer. I tillegg leverte advokatene til Hermitage Capital (Browder’s morselskap) inn to meget detaljerte anmeldelser 23. juli og 27. oktober 2008 om tyveri av tre av Hermitages selskaper (Rilend, Parfenion og Makhaon) og om at selskapene hadde blitt brukt til å svindle staten.

Selskapenes originale registreringsdokumenter og segl hadde blitt «stjålet» ved et politiraid 4. juni 2007 mot Hermitages kontor og kontorene til det advokatfirmaet som Hermitage brukte, Firestone Duncan, hvor Magnitskij var ansatt. Først i oktober 2007 hadde Hermitage skjønt at selskapene hadde blitt stjålet, det vil si blitt registrert på nye eiere. 3. og 7. desember leverte Hermitage, med Magnitskijs assistanse, anmeldelser knyttet til dette tyveriet.

Russiske myndigheter kunne med andre ord ha forhindret skattesvindelen, som først ble gjennomført 24. desember, om de hadde fulgt opp disse anmeldelsene.

To av advokatene som arbeidet for Hermitage – Edward Khareitdinov og Vladimir Pastukhov – har forklart seg til Europarådets rapportør, Andreas Gross, om saken. Ifølge deres forklaring så var det Sergei Magnitskijs analyser som avslørte at selskapene ble brukt til å svindle staten for det enorme beløpet.

Det var lenge en gåte for dem hvorfor investeringsselskaper som ikke lenger hadde verdier i Russland hadde blitt stjålet og registrert på nye eiere. Magnitskij fant ut at de ble brukt til å kreve tilbake den skatten selskapene hadde betalt i 2006. Det var ikke Browder som ble frastjålet, men den russiske staten.

Gjennom en serie med raskt gjennomførte rettssaker mot de stjålne selskapene hadde deres overskudd i 2006 på et beløp tilsvarende 8-9 milliarder kroner blitt redusert til ingenting. De skulle dermed ikke ha betalt skatt i det hele tatt. To skattekontor i Moskva responderte superraskt på kravet fra de nye «eierne» om tilbakebetaling. 24. desember 2007 ble pengene utbetalt til kontoer i to banker i Moskva som var kjent for å bli brukt til hvitvasking (Intercommerz og Universal Savings Bank).

Magnitskij varslet om svindelen og om at politietterforskerne Kuznetsov og Karpov var involvert i den. Mot alle regler ble de samme personene utpekt som ansvarlige for å etterforske saken. De sørget også for at en tidligere henlagt skattesak mot Browder (henlagt med begrunnelse «intet straffbart forhold») ble tatt opp igjen, og at Magnitskij ble tiltalt for medvirkning.

–      Europarådets parlamentarikerforsamling igangsatte en egen granskning av Magnitskij-saken ledet av den sveitsiske parlamentarikeren Andreas Gross. De ulike dokumentene i saken, inkludert Gross’ rapport, er tilgjengelig på Europarådets hjemmeside: http://www.assembly.coe.int/nw/xml/XRef/Xref-DocDetails-en.asp?FileID=20409&lang=en

–      Khareitdinovs og Pastukhovs forklaringer er gjengitt på sidene 20-25 i rapporten.

Magnitskij uttalte seg som følger i et avhør 13. oktober 2009 i varetektsfengselet, vel en måned før han ble drept:

–      “The purposes of the criminal prosecution against me are not those purposes established by article 6 of the Russian Criminal Procedural Code, instead this prosecution is a repressive measure to punish me for assisting my client [Bill Browder] in connection with the investigation of the theft of the companies owned by my client, which are “Rilend”, “Mahaon”, and “Parfenion”. In the course of the legal assistance I was providing I gained knowledge of the possible participation of police officers in this theft and that the stolen companies were subsequently used by the criminals to steal from the state budget the amount of 5.4 billion rubles, which had been earlier paid by the said companies in taxes at the time when they were controlled by my client.” http://russian-untouchables.com/docs/D172.pdf

Ble Magnitskij torturert og drept?

Den aksepterte versjonen av Magnitskij-saken er meget veldokumentert. Helsingforskomitéen anmeldte torturen av Magnitskij til norske myndigheter i april 2014. Saken er ikke henlagt.

I anmeldelsen heter det at etter at Magnitskij ble arrestert 24. november 2008, så fulgte:

«… a year of physical and mental degradation, and increasing suffering in appalling conditions in overcrowded cells. Magnitsky succeed in documenting the time in captivity in detailed notes, letters and reports. He described 14 people sleeping in shifts in a room with eight beds, the lights were on around the clock, and chilly winds were sweeping in because the windows were permanently open. The food was often rotten and cold and taken at the toilet space.

Magnitsky was during imprisonment repeatedly pressed to plead guilty to tax fraud himself, but refused. After six months in prison, he had lost nearly 10 kg and started to become seriously ill, with severe abdominal pain. Doctors who were examining him noted gallstones and chronically inflamed pancreas and gall bladder. Although Magnitsky was promised ultrasound and surgery, he was moved to the notorious Butyrka prison which has no proper medical care. The pain was increasing and he and his attorney asked 20 times in writing to get urgent care. Documents were sent to all relevant instances, but each time the request was refused or simply ignored.

A few months later the officers of the jail pretended that they acknowledged that Magnitsky did need medical care. However, on 16 November 2009, when he arrived at a new institution with proper medical services, he did not get the promised medical attention. Instead, he was placed in solitary confinement by a group of guards, who locked him handcuffed to a bed and beat him to death with rubber batons. The doctors outside the room waited for over an hour. When they finally were permitted to enter, they found Magnitsky’s dead body crouched in a corner of the room on the floor in a pool of urine, with fully visible traces of beatings all over the body.

Torturen og den umenneskelige behandlingen av Magnitskij er blant annet dokumentert av:

–      Moskva fengselsovervåkingskommisjon og Den russiske presidentens råd for sivilt samfunn og menneskerettigheter. Dokumentasjonen er samlet her: http://russian-untouchables.com/eng/torture-and-death-i/

–      Den nasjonale anti-korrupsjonskomiteen utarbeidet en egen rapport om Magitskij-saken: http://russian-untouchables.com/rus/docs/App2ENG-Anti-corrupt-committee-report.pdf

–      Den regionale ikke-statlige organisasjonen «The Independent Panel of Legal Experts» vurderte også Magnitskij-saken: http://russian-untouchables.com/rus/docs/App3ENG-Legal-advisory-opnion-report-on-illegal-detantion.pdf

–      Helsingforskomitéens anmeldelse sammenfatter dokumentasjonen og argumenterer for at norske myndigheter kan bidra til å etterforske og tiltale de med størst ansvar: http://www.nhc.no/filestore/Dokumenter/Land/Russland/2014/MSanmeldelse0023.pdf

–      Redress sendte brev til FNs spesialrapportør for tortur, Juan Mendez, og ba ham om å etterforske saken: http://www.redress.org/Sergei_Magnitsky_Allegation_Letter_UN_SR_Torture_Independence%20of%20Judiciary.pdf

–      Russiske myndigheter ville ikke samarbeide med FN-rapportøren om etterforskningen. Mendez konkluderte med at den russiske regjeringens respons var “”unpersuasive” and stressed that Russia had failed to comply with international obligations under the UN Anti-Torture Convention and with the United Nations Principles on Extralegal and Arbitrary Executions.” Moscow Times, “UN Official Slams Russia on Magnitsky Case”, http://www.themoscowtimes.com/news/article/un-official-slams-russia-on-magnitsky-case/455582.html

–      Amnesty International kom med en offentlig uttalelse i april 2012 om saken, «Russian Federation: The authorities must stop Sergei Magnitsky’s posthumous criminal prosecution and bring to justice all those responsible for his death”, https://www.amnesty.org/en/documents/document/?indexNumber=eur46%2F015%2F2012&language=en

–      Nataliya Magnitskaja, Magnitskijs mor, har klaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstol på vegne av seg selv og sin sønn, blant annet for brudd på artikkel 3 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (forbud mot tortur og umenneskelig behandling). Klagen ble levert 21. august 2012 av advokater fra the Open Society Justice Initiative på vegne av moren. Den er presentert her: https://www.opensocietyfoundations.org/litigation/magnitsky-v-russia

Hvor er pengene?

Pengesporene er en viktig side ved Magnitskij-saken. Både selve svindelmetoden og måten pengene ble flyttet ut av Russland på ved hjelp av en rekke postkasseselskaper for til slutt å ende på kontoen til de impliserte i svindelen er kjent fra en rekke andre saker. Skatteparadis og små stater med begrensede ressurser (og vilje?) til å etterforske økonomisk kriminalitet, slik som Moldova og Kypros, er med på å muliggjøre omfattende hvitvasking av penger fra korrupsjon og svindel. Det gjelder også for pengene fra Magnitskij-saken.

Ifølge Browders etterforskere er om lag 43 millioner dollar av svindelpengene nå frosset i ulike land i Europa og Nord-Amerika. Etterforskning pågår og nye saker dukker stadig opp.

–      En del av dokumentasjonen knyttet til pengebruken er samlet her: http://russian-untouchables.com/eng/illicit-assets/

–      En russisk varsler, Perepilichny, bidro med detaljert informasjon om hvordan pengene ble overført til Vesten. Han døde utenfor sitt hjem i London i november 2012 under mistenkelige omstendigheter.

Det anerkjente gravejournalistikk-prosjektet Organized Crime and Corruption Reporting Project(OCCRP) har spesialisert seg på hvordan pengene i Magnitskij-saken er blitt kanalisert til vestlige land: https://www.reportingproject.net/magnitskystories/

OCCRP deltok i analysen av de såkalte Panama-papirene, og publiserte en artikkel om at cellisten Sergei Roldugin, en nær venn av President Vladimir Putin, hadde mottatt penger fra svindelen som Magnitskij hadde varslet om: https://www.occrp.org/en/panamapapers/russia-the-cellist-and-the-lawyer/

Flere internasjonale medier har analysert pengestrømmen til Putins venner basert på Panama-papirene, se blant annet the Guardian’s artikkel «Sergei Roldugin, the cellist that holds the key to tracing Putin’s hidden fortune» https://www.theguardian.com/news/2016/apr/03/sergei-roldugin-the-cellist-who-holds-the-key-to-tracing-putins-hidden-fortune

Flere russiske journalister knyttet til den uavhengige avisen Novaya Gazeta har deltatt i gravearbeidet om pengene. En av de viktigste metodene deres er å bruke offentlige databaser for å finne ut hvem som eier kontoene som tilbakebetalte skattepenger havner på. I mange tilfeller tilhører kontoene firmaer som ikke har noen form for aktivitet. Så gjelder det å finne ut hvem som eier disse firmaene. Novaya Gazeta publiserte noen av sine funn i 2012, «Following the Magnitsky Money», www.novayagazeta.ru/inquests/53950

Til syvende og sist er det opp til politi og påtalemyndigheter å etterforske hvitvaskingen og stille de ansvarlige for retten. Samarbeid gjennom Europol og på andre måter er viktig, siden det er snakk om grenseoverskridende kriminalitet i stor stil. Det pågår etterforskning av Magnitskij-penger i minst 11 land. Det er foreløpig ikke avdekket svindelpenger fra Magnitskij-saken i Norge.

Pengene fra Magnitskij-saken er bare en liten del av den enorme pengestrømmen fra korrupsjon og svindel i Russland og andre gjennomkorrupte og autoritære stater til vestlige land og finansinstitusjoner. Det er liten tvil om at å bedre beskyttelsen av varslere, undersøkende journalister og menneskerettighetsforkjempere er av stor betydning for å avdekke og bekjempe denne formen for kriminalitet. Det er også et viktig bidrag til å styrke menneskerettighetene og demokratiet.

–      Carl Gershman, President i National Endowment for Democracy (NED), har beskrevet denne utfordringen med referanse til Magnitskij-saken: http://www.ned.org/corruption-violent-extremism-kleptocracy-and-the-dangers-of-failing-governance/

Hvilke konsekvenser har saken fått?

I 2012 ble det vedtatt en egen lov i USA, som nekter innreise og fryser verdier til personer som var involvert i Magnitskij-saken eller som har begått grove brudd på menneskerettighetene til andre varslere eller menneskerettighetsforkjempere.

–      Lovteksten er tilgjengelig her: https://www.govtrack.us/congress/bills/112/hr6156/text

–      Magnitskij-listen er tilgjengelig her: https://sanctionssearch.ofac.treas.gov/ (Program: MAGNIT).

Det er ventet at USA vil utvide Magnitskij-loven til en global lov. I Canada er det tatt initiativ til en lignende lov. Parlamenter i en rekke andre land og internasjonale parlamentarikerforsamlinger har bedt europeiske stater om å vedta Magnitskij-sanksjoner. Europaparlamentet har bedt EU om å gjøre det, og har vedtatt en egen liste. I tillegg pågår etterforskning i mange land av hvitvasking av svindel-pengene.

–      Helsingforskomitéen har argumentert for at Norge og andre demokratiske stater bør etablere globale Magnitskij-sanksjoner:http://www.nhc.no/no/nyheter/Norge+b%C3%B8r+etablere+en+global+Magnitskij-mekanisme.b7C_wlrG4z.ips

Magnitskij-saken er blitt et symbol for mye av det som er galt i Russland: utbredt korrupsjon og straffrihet for tjenestemenn som setter seg ut over loven og angriper varslere og menneskerettighetsforkjempere.

Men den har også innvarslet en ny giv i den internasjonale debatten om hvordan vi bedre kan støtte utsatte varslere og menneskerettighetsforkjempere i autoritære og korrupte stater.

Russiske myndigheter har siden 2011 drevet en kampanje for å diskreditere Magnitskij og Browder og hindre sanksjoner. Putin har understreket at å motarbeide Magnitskij-sanksjoner er topp-prioritert.

Den amerikanske Magnitskij-loven ble møtt med sterke reaksjoner fra Russlands side. Den såkalteDima Jakovlev-loven, signert av President Vladimir Putin 28. desember 2012, var et direkte motsvar. Den etablerer en liste over amerikanske statsborgere som nektes adgang til Russland fordi de har begått brudd på menneskerettighetene mot russiske statsborgere. Loven forbyr russiske organisasjoner å motta støtte fra amerikanske statsborgere eller organisasjoner, og amerikanske foreldre kan ikke lenger adoptere barn fra Russland.

En rekke amerikanske og internasjonale medier har satt Nekrasovs film i sammenheng med den omfattende russiske anti-Magnitskij kampanjen.

–      Washington Post: https://www.washingtonpost.com/opinions/russian-agitprop-lands-in-washington/2016/06/19/784805ec-33dc-11e6-8ff7-7b6c1998b7a0_story.html?postshare=3541466416149235&tid=ss_tw

–      Financial Times: http://www.ft.com/intl/cms/s/0/1eb38914-2ca4-11e6-a18d-a96ab29e3c95.html#axzz4BYrvnp1L

–      New York Times: http://www.nytimes.com/2016/06/10/world/europe/sergei-magnitsky-russia-vladimir-putin.html?_r=0

–      The Daily Beast: http://www.thedailybeast.com/articles/2016/05/18/putin-s-dirty-game-in-the-u-s-congress.html

–      http://www.atlanticcouncil.org/blogs/new-atlanticist/odious-film-about-russian-whistle-blower-debuts-at-newseum

Er det riktig å vise filmen?

Etter Helsingforskomitéens mening er ytringsfriheten godt beskyttet i Norge. I denne saken står private aktører mot hverandre, og spørsmålet er om norsk lovgivning i tilstrekkelig grad beskytter ytringsfriheten til Kortfilmfestivalen, andre festivaler eller kinoer eller til produsentene av filmen, Piraya Film.

Norsk lovgivning og rettspraksis, som bygger på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol, gir etter vår mening god beskyttelse. Personer kan gå til sak mot ytringer de mener er ærekrenkende, men særlig når det gjelder personer som har oppsøkt en offentlig rolle, vil domstolene ha høy terskel for å dømme noen for ærekrenkelser.

Norske mediers dekning av saken har i stor grad dreid seg om at Browders trussel om søksmål mot visning av filmen utgjør en trussel mot ytringsfriheten. Browders økonomiske muskler tvinger en liten aktør som Kortfilmfestivalen til ikke å vise filmen. Se for eksempel:

–      Artikkel i Dagbladet av Kristine Ann Skaret, dokumentarfilmkonsulent i Norsk filminstitutt: https://www.dagbladet.no/kultur/er-ytringsfrihet-den-sterkestes-rett/60228905

–      Artikkel av Dagsavisens kulturredaktør Mode Steinkjer: http://www.dagsavisen.no/kultur/en-trist-utvikling-for-norge-1.737848

Helsingforskomitéen er dypt uenig i Nekrasovs påstander om Magnitskij-saken, men har ikke vært imot visning av filmen. Komiteen har hele tiden signalisert at vi ønsker å delta i debatter om filmens påstander. Vi er enig med Browder i at filmen inneholder en rekke usanne påstander og at den er ærekrenkende, men vi mener at debatt er den beste måten å motbevise påstandene på.

Et viktig spørsmål for dem som ønsker å vise filmen er imidlertid om den holder et høyt nok faglig og etisk nivå til at de bør gjøre det. Dette er ikke et ytringsfrihetsspørsmål, men et spørsmål om en kringkaster, festival eller kino vil sette sitt kvalitetsstempel på filmen ved å vise den.

Komitéen har sagt at offentlige institusjoner som gir økonomisk støtte til en film om en så sensitiv og kontroversiell sak som Magnitskij-saken må vise «aktsomhet». Vi mener blant annet at de burde benytte faglige konsulenter som har god kjennskap til Magnitskij-saken.

Helsingforskomitéens har presisert sitt syn en rekke ganger, blant annet i artikler og intervjuer i Dagbladet, Dagsavisen, Aftenposten og i Morgenbladet:

–      http://www.dagbladet.no/kultur/magnitskij-saken-er-blitt-et-symbol-for-mye-av-det-som-er-galt-i-russland/60140647

–      http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/nederlag-for-etterretteligheten-1.737147

–      http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Magnitskij-sakens-storpolitiske-floke-345782b.html

–      https://morgenbladet.no/kultur/2016/06/sjeldent-og-svaert-beklagelig

… og i debatten under Kortfilmfestivalen i Grimstad: http://kortfilmfestivalen.no/nb/nyheter/video-the-magnitsky-act-hva-nå

Hvordan arbeider Helsingforskomitéen med Magnitskij-saken?

Helsingforskomitéen har vært engasjert i Magnitskij-saken de siste 5 årene, blant annet ved å:

–      samarbeide med kampanjen for rettferdighet for Sergei Magnitskij;

–      anmelde torturen av Magnitskij til norske myndigheter (i april 2014);

–      fremme etablering av Magnitskij-sanksjoner i europeiske og andre demokratiske land;

–      delta i diskusjoner om hvordan demokratiske stater kan bidra til å bekjempe straffrihet i saker hvor tjenestemenn begår grove brudd på menneskerettighetene til menneskerettighetsforkjempere og varslere.

Komitéen har også støttet arbeidet til norske myndigheter med å fremme resolusjoner om behovet for å beskytte menneskerettighetsforkjempere og varslere som blir utsatt for trusler, trakasseringer, fengslinger, vold, etc. Norge har lyktes i å få vedtatt slike resolusjoner både i FNs generalforsamling og i FNs menneskerettighetsråd i 2015 og 2016. Hovedmotstanderne her har vært Kina og Russland, som har greid å få med seg noen få stater i å stemme imot.

Representanter for Helsingforskomitéen har også deltatt som eksperter i Europarådet i debatter om menneskerettighetsforkjemperes situasjon i Russland, Hviterussland, Aserbajdsjan og Tyrkia. Viktige spørsmål har vært hvilke muligheter disse aktørene har for å samarbeide med internasjonale og vestlige organisasjoner og til å motta utenlandsk finansiering. Komitéen har et bredt engasjement mot politiske fanger i Europa, som blant annet inkluderer menneskerettighetsforkjempere og undersøkende journalister som har avdekket korrupsjon og maktmisbruk.

Arbeidet med Magnitskij-saken er med andre ord del av et omfattende engasjement for å styrke den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetsforkjempere og varslere. Slike aktører har de siste 10-15 årene erfart alvorlig forverrede vilkår i en rekke av verdens stater. Ifølge FNs spesialrapportør for situasjonen til menneskerettighetsforkjempere, Michel Forst, er det tilbakegang i 80-90 av FNs medlemsstater.

Sist utfordret Helsingforskomitéen FNs spesialrepresentant for menneskerettigheter, Stavros Lambrinidis, på slike spørsmål under et seminar i Oslo 21. juni i år.

Konklusjonene i granskningene i regi av Europarådet og Den amerikanske kongressen vil bli lagt frem, så vel som granskningen av hvordan pengene fra svindelen har blitt hvitvasket i regi av gravejournalistikk-projesjektet the Organized Crime and Corruption Reporting Project(https://www.occrp.org/en).