BENEKTELSENS JUBILEUM | Den norske Helsingforskomité

Benektelsens jubileum

Benektelsens jubileum

Onsdag 13. mai er det ti år siden massakren i Andijan. Usbekiske myndigheter hevder overfor FN at «temaet er avsluttet». Totalitære regimer bestemmer mye, men ikke dette. Saken er ikke avsluttet før ofrenes familier sier at den er det.

Ti år er gått siden en ellers tilforlatelig vårdag i 2005. Den som har vært i Ferghanadalen på denne tiden av året vet hvilken fin tid det er – gradestokken har bare så vidt bikket 30, markedene fylles opp av frukt og grønt fra jordene og selv de minste småbyene summer med aktivitet allerede før soloppgang.


På nettopp en slik dag omringet usbekiske politistyrker og militære flere tusen demonstranter i Andijan, helt øst i Sentral-Asias mest folkerike land – og åpnet ild. Flere hundre menn, kvinner og barn omkom. Vitneskildringer fra overlevende som berget seg over grensa til nabolandet Kirgisistan rystet journalister og hjelpearbeidere. Over hele regionen har denne 13. mai blitt stående som selve symbolet på hvor galt det kan gå når én mann gradvis tar kontroll over tretti millioner mennesker og føler seg berettiget til å ta livet av dem som ikke gjør og tenker som han vil.

Protestene fra de tusener som samlet seg i sentrum av Andijan denne dagen handlet om maktmisbruk, fattigdom, arbeidsløshet og undertrykkelse. Den utløsende faktor var riktignok uro rundt byens fengsel, hvor væpnede menn natten før hadde befridd en gruppe lokale forretningsmenn som satt i påvente av dom i en korrupsjonssak. Myndighetene har senere tegnet et bilde av hendelsene som knyttet til religiøse ekstremister, «Akramia» – snarere en oppdiktet gruppe enn en reell trussel i et relativt sekulært samfunn hvor islam spiller en rolle som kan minne om den kristendommen innehar i Norge. For usbekiske sikkerhetstjenester er religiøs ekstremisme et påskudd for å fjerne opposisjonelle, noe de har benyttet til det fulle i årene etter Andijan.

Frustrasjonen som kom til uttrykk fra vanlige folk på Baburplassen denne dagen hadde imidlertid ingenting med religion å gjøre. Den hadde bygget seg opp gjennom år med vanstyre under president Islam Karimov. Hundrevis ble til tusener etter hvert som flere våget seg ut.

«Karimov kommer for å lytte til oss», var ryktet som nettopp hadde begynt å spre seg i folkemengden da det første skuddet falt, uten forvarsel. Én etter en falt om. Etter hvert som panikken spredde seg, begynte myndighetsstyrkene å skyte vilkårlig, også mot kvinner og barn. Døde mennesker lå overalt i byens gater. En overlevende ga senere en billedlig beskrivelse til organisasjonen Human Rights Watch – «kulene falt som regn».

Nøyaktig hvor mange som ble drept vet vi ikke. Det vet bare usbekiske myndigheter. Et regime som er sykelig opptatt av kontroll fører statistikk også på dem de legger i massegraver. Panikkslagne vitner til massakren beskrev i dagene etter et blodbad med hundrevis av døde. På egne reiser i Usbekistan har jeg sett frykten i øynene på medpassasjerer bare man hvisker et forsiktig spørsmål om 13. mai 2005.

For Usbekistan markerte Andijanmassakren en forverring i menneskerettighetssituasjonen fra svært ille til blant de verste i verden. Landet var undertrykkende også før 2005, det var nettopp grunnen til demonstrasjonene. Men i tiden etter gjorde myndighetene alt de kunne for å skjule det de hadde gjort, og for å benekte massakren overfor omverdenen. Overlevende vitner som ennå ikke hadde flyktet over grensene ble funnet, og fjernet. Utenlandske journalister ble kastet ut, samtlige vestlige nyhetsbyrå og internasjonale organisasjoner ble stengt. Ti år senere er Usbekistan bortimot umulig å arbeide i for menneskerettighetsorganisasjoner og uavhengige journalister.

Sentral-Asia har hatt sine tragedier i senere år. I juni 2010 omkom rundt 400 mennesker i sammenstøt mellom etniske kirgisere og usbekere i Sør-Kirgisistan. I desember 2011 skjøt og drepte kasakhstanske sikkerhetsstyrker minst 12 mennesker i Zhanaozen etter en langvarig streik blant oljearbeidere. Hendelsene i Andijan i 2005 er imidlertid det groveste eksemplet i senere tid på rent massemord utført av myndighetene, med overlegg. Glem det, sier Karimov. Husk det, sier vi.

Det kan være vanskelig å se relevansen av å terpe på en ti år gammel massakre i Sentral-Asia mens tragedier utspiller seg på langt større skala her og nå, for eksempel i Syria. Det er også hvordan usbekiske myndigheter håper at verdenssamfunnet etter hvert vil forholde seg til Andijan. Utallige oppfordringer om å tillate en uavhengig undersøkelse av hva som faktisk skjedde denne dagen har blitt avvist. Under en menneskerettighetshøring i FN for et par år siden hamret den usbekiske delegasjonslederen fingeren i bordet og hevdet at «Andijan er et avsluttet tema». Sier vi oss enige i det, har vi samtidig skrevet regelboka for fremtidige diktatorer. Prisen å betale for massedrap på sin egen befolkning er ti år med skjeve blikk i FN-kantina, så er allting glemt. Så enkelt skal det ikke være.

I tiden som har gått siden Andijanmassakren har Usbekistan nektet rekordmange av FNs spesialrapportører tilgang til landet. Usbekiske myndigheter har dermed selv bekreftet at de har mye å skjule når det gjelder ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, religionsfrihet og den systematiske bruken av tortur. Benektelsen av Andijanmassakren er bare en av regimets løgner, men i Sentral-Asia ruver den fortsatt som den største av dem alle.

Onsdag arrangerer usbekiske flyktninger minnesmarkeringer for Andijan over hele Europa. Ser du dem, stopp opp og ta en prat. Norge som stat kan også gjøre mer. De kan fremme en spesialrapportør i FN som vil sikre at mer informasjon om regimets ugjerninger kommer ut. 

Ivar Dale, seniorrådgiver, Den norske Helsingforskomité

NHC i media

Nyhetsbrev