En nødvendig domstol | Den norske Helsingforskomité

En nødvendig domstol

En nødvendig domstol

Kritikk av Den internasjonale straffedomstolen har blitt en egenartet rituell øvelse.

Av Gunnar M. Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær, Den norske Helsingforskomité.
Publisert i Klassekampen tirsdag 23. august 2011

I Norge er det en nær rituell journalistisk praksis å slå opp internasjonale tiltaler mot presidenter eller høyt plasserte statsmenn som en trussel mot freden. For eksempel mener et oppslag i Aftenposten 28. juni 2011 at arrestordren fra Den internasjonale straffedomstol (ICC) på Muammar Gadafi og to av hans nære medarbeidere “kan forkludre fredsarbeidet”. Få går lengre i denne kritikken enn lederkommentaren i Klassekampen 30. juni 2011, der Bjørgulv Braanen kaller ICCs utstedte arrestordre på Libyas leder for ”aktivistiske kjeltringstreker”, og at ICC ”ser seg selv som et instrument for vestlige stormaktsinteresser, med et sterkt ønske om å påvirke konfliktforløp”.

Dette inngår i en rekke av lignende oppslag og repetitive mediedebatter hvor vi blir servert antagelser om uheldige konsekvenser av tiltaler mot Sudans president, ugandiske rebeller, kongolesiske militser eller kenyanske politikere. I noen av situasjonene er spørsmålet om en tiltales konsekvenser for fredsarbeid viktig. I Gadafis tilfelle er det neppe det. Han har gjennom 40 år brukt alle midler for å holde på makten. Er det ikke naivt å tro at en internasjonal arrestordre gjør noe fra eller til for ham?

En like viktig vinkling er at årtier med mangel på lovhåndhevelse har svekket fredsarbeidet i mange situasjoner. I en rapport fra 2009, Selling Justice Short: Why Accontability Matters for Peace, viser Human Rights Watch at “fred basert på fullt amnesti ofte bare representerer et kortvarig pusterom før konflikten bryter ut igjen.” I Sierra Leone mislyktes tre amnestier å skape varig fred. I Angola var det hele seks amnestier som skulle lede til “tilgivelse og glemsel”.

At fredsavtaler ikke fører til varig fred er selvsagt ikke et argument for å slutte med fredsarbeid. Men en påstand om at ICC er blitt et problem for internasjonalt fredsarbeid er like meningsløs. Hvis vi tror på en lovstyrt verden så er lovhåndhevelse en selvfølge. Uten håndhevelse, ingen lov.

I noen situasjoner kan internasjonale arrestordrer være en fordel for fredsarbeid. Tiltalen av Radovan Karadzic satte ham utenfor fredsforhandlingene som gjorde slutt på krigen i Bosnia (Dayton-avtalen). Forhandlinger med Karadzic ved bordet hadde neppe lyktes. Også offentliggjøringen av arrestordren mot Liberias president Charles Taylor hjalp i forhandlingene. Den gjorde det klart at Taylor måtte oppgi makten og bidro til å løse et vanskelig punkt.

Like viktig er spørsmålet om konsekvensene av straffrihet. Helsingforskomiteen er engasjert i flere eksempler på at et slikt underskudd har store negative konsekvenser. I Tsjetsjenia er mangel på lovstyre en viktig årsak til at konflikten forblir uløst. Det brutale lederskapet under president Ramzan Kadyrov er beskyttet av nær total straffrihet mens befolkningen lever i frykt. Det er ikke en oppskrift for fred.

Etter konflikten i Georgia i 2008 har det så langt ikke funnet sted noe rettsoppgjør. I en nylig rapport, Unable or unwilling: Georgia’s faulty investigation of crimes committed during and after the Russo-Georgian war of August 2008, dokumenterer Helsingforskomiteen at georgiske myndigheter ikke gjennomfører etterforskning som kan danne grunnlag for et rettferdig rettsoppgjør. Mest sannsynlig skjer det også lite fra russiske myndigheters side. Derfor argumenterer rapporten for at ICC bør starte etterforskning.

Også i konflikt- og overgrepssituasjoner i Kirgisistan, Usbekistan, Armenia og Aserbajdsjan er underskuddet på uavhengig lovhåndhevelse en kilde til ufred. For lite eller for selektiv lovhåndhevelse er med på å holde konfliktene ved like. Personer som tilhører en av partene i konflikten ”vet” bare om overgrep begått mot sin egen gruppe. Overgrep begått av egne styrker blir bagatellisert eller bortforklart.

ICC er selvsagt ikke en løsning på alt dette. Men den er en del av løsningen. Domstolen er tuftet på prinsippet om at nasjonale myndigheter har hovedansvaret for å gjennomføre rettsoppgjør. Det er bare når disse svikter at ICC kan engasjere seg. Samtidig kan den vise vei i forhold til kvalitet og rettssikkerhet i gjennomføring av rettssaker.

Visjonen er at ICC vil utgjøre kjernen i et fremtidig effektivt system for å bekjempe straffrihet, hvor statene spiller hovedrollen. Den kan skape et klima hvor det blir vanskelig for statsledere å begå overgrep fordi personer i statsapparatet og militære avdelinger vet at sjansen er stor for å bli stilt til ansvar. Statene blir ansvarliggjort og det blir prestisje forbundet med å gjennomføre rettsoppgjør mot de verste overgrepene.

Her ligger et hav av journalistiske vinklinger. Hvilken rolle kan nasjonale myndigheter spille for å støtte fremveksten av dette systemet? Hvordan unngå politisering og øke prestisjen og effektiviteten til ICC? Hvordan styrke viljen til å arrestere ettersøkte personer? Hvilken rolle spiller etterforskning, tiltale og gjennomføring av rettssaker for ulike grupper som er berørt av overgrepene – ofre, overgripere, vitner eller pårørende?

Et annet prosjekt vil være å se på muligheter og utfordringer som følge av at fredsdiplomati ikke lenger kan tilby amnesti. Slik rettstilstanden nå er, må kanskje noen av redskapene i verktøykassen for slikt diplomati byttes ut?

Det største spørsmålet er likevel hvordan et effektivt internasjonalt system mot straffrihet vil endre selve maktens anatomi. Det vil kanskje alltid finnes ikke-statlige militser som skyter, voldtar og dreper sivile. Men vi må håpe at det er mulig å skape en så sterk internasjonal rettsorden at omkostningene ved å bruke de mest avskyelige virkemidlene blir så høye at statsledere avstår fra dem. Det er en vanskelig vei dit. Uten lovhåndhevelse når vi ikke dit. Og den må starte et sted.

Det var Sikkerhetsrådet som i resolusjon 1970 ba ICC om å etterforske overgrepene i Libya-konflikten. Motivet var å øke beskyttelsen av sivile. Siden libyske myndigheter svikter sitt ansvar for å beskytte, må det internasjonale samfunn ta over.

Slik er logikken i resolusjonen. Den hjemler ICC-etterforskningen i FN-paktens kapittel VII, trusler mot freden. Et samlet Sikkerhetsråd ønsket med andre ord at ICC skal bidra til å fremme fred og sikkerhet i Libya. Det reiser nok et interessant spørsmål: bidrar ICC-tiltalene til å redusere overgrepene?

Den norske journalistiske tilnærmingen og debatten om internasjonale rettsoppgjør skaper omtrent de samme forventningene som en får forut for et gudstjenestebesøk. Ritualet er kjent og prekenen er mest sannsynlig også støpt over en velkjent lest.

Norge som storaktør i forhold til å fremme fred, menneskerettigheter og uavhengige rettsoppgjør trenger en mangslungen, nyansert og godt fundert debatt om de mange spørsmålene knyttet til dette.