Helsingforskomiteens inspill til Utenriksministeren | Den norske Helsingforskomité

Helsingforskomiteens innspill til Utenriksministeren

Helsingforskomiteens innspill til Utenriksministeren

-Norge kan gjøre en forskjell i den postsovjetiske regionen, sier generalsekretær Bjørn Engesland.
Nylig deltok Engesland i et møte sammen med andre menneskerettighetsorganisasjoner og ga innspill til utenriksminister Jonas Gahr Støre for strategier for Russland, Hviterussland og Kasakhstan.

Norge kan gjøre en forskjell i den postsovjetiske regionen


Innspill til møte med utenriksminister Jonas Gahr Støre, 11. april 2012

 

Russland

Russland er nøkkellandet i den postsovjetiske regionen. Utviklingen i Russland preger ikke bare det “nære utland”, men har ringvirkninger i Sentral-Asia, Midt-Østen og langs hele den russiske grensen. Med Vladimir Putin tilbake i presidentembetet kan vi se frem til en videreføring av statsmodellen “styrt demokrati” med de utfordringer for menneskerettigheter, rettsstat og demokrati som den innebærer.

Russland er blitt rikere, men dommene mot Russland i EMD tegner et dystert bilde av skyggesidene ved Putins stat.

Hybridregimene av Putins modell, der autoritær sentralisering er skjult av demokratiske fasader, er normen i regionen, og på fremmarsj også i Ukraina. Samtidig har fremveksten av en slags russisk middelklasse, en generasjon uten sovjetiske minner og et stort antall nettbrukere resultert i økt engasjement fra en voksende del av det russiske sivilsamfunn. Dette kom tydelig til uttrykk i protestene etter parlamentsvalget i desember i fjor og den omfattende mobiliseringen av valgobservatører under presidentvalget i mars i år.

Putin vil måtte ta hensyn til denne utviklingen, sannsynligvis ved delvis å imøtekomme enkelte av kravene om demokratisk reform.

Å støtte kampen for menneskerettigheter i regionene innebærer å gripe fatt i denne nye utviklingen. Særlig fra 2006 av, har Norge gjort en innsats ved å gi økonomisk støtte til menneskerettighetsforsvarere og ytringsfrihetstiltak i Russland og den postsovjetiske regionen. Den åpne debatten og informasjonsflyten på russiske nettsteder har til dels vært basert på støtte fra utlandet, også fra Norge (Nettavisen Caucasian Knot og valgobservasjons-organisasjonen Golos er blant eksemplene).

Norges rolle: Samtidig opplever vi at Norge de siste årene fremstår som forsiktige med å kritisere Russland. Uttalelsen fra UD etter presidentvalget 4. mars i år støttet for eksempel ikke det russiske sivilsamfunnets legitime krav om at rapporter om fusk må undersøkes og få konsekvenser.

Norge har i liten grad brukt dommene fra EMD som mulighet til å føre konkrete diskusjoner om menneskerettigheter med Russland. Norge kunne i større grad ha opprettholdt kontakt med russiske menneskerettighetsforsvarere og journalister utenfor Moskva.

Mange land har innført målrettete sanksjoner mot russiske tjenestemenn i forbindelse med Magnitskij-saken. Hva tenker Norge om dette tiltaket?

Denne forsiktigheten opplever vi også når det gjelder andre land i regionen. Generelt kan det virke som om menneskerettigheter ikke lenger er så høyt på agendaen i denne regionen, og dermed brer det seg en følelse av at det er andre interesser, som næringsinteressene, som er i førersetet.

Norsk diplomati har i mange sammenhenger, gjerne i land som ligger langt borte fra oss, vist initiativ og fantasi når det gjelder å bidra til å løse konflikter og påvirke utviklingen i retning av å styrke demokrati og respekten for menneskerettighetene. Men i forhold til våre nærområder ser vi ikke at Norge viser et tilsvarende engasjement og initiativ.

– Vi er glade for at Norge støtter EU-sanksjoner og kritiserer regimet med jevne mellomrom, men både i forhold til Hviterussland og andre postsovjetiske land er det behov for et større norsk engasjement.

Samtidig er alle våre partnere i regionens sivile samfunn og media opptatt av samarbeid med Norge, som oppfattes som et land med en særlig sterk demokratisk tradisjon, samtidig som Norge er kjent for en sterk velferdsstat, likestilling og et godt utbygd sivilt samfunn.

– Vi etterlyser derfor et sterkere norsk engasjement for menneskerettigheter i Russland og i den postsovjetiske regionen, for dette er absolutt et område der Norge kan gjøre en forskjell. Særlig viktige områder er:

  • Etterforskning av påstander om valgjuks i både duma- og presidentvalget. Norge må tydelig støtte slik etterforskning;
  • Utvikling av sterkere lokalt demokrati. Kanskje kan det være mulig å styrke det russiske liksom-demokratiet nedenfra, ved å gjeninnføre valg av guvernører og styrke kommunedemokrati. Her kan Norge sammen med andre land tilby samarbeid.
  • Utvikling av et uavhengig rettsvesen og reelle klagemuligheter for brudd på menneskerettigheter. Her kan Norge sammen med andre land spille en aktiv rolle, invitere til faglig samarbeid og dialog om modeller og løsninger. Mangelen på rettsmidler i Russland har helt direkte konsekvenser for Norge og andre land, blant annet i form av flyktningsstrømmer og i form av at drap på egne statsborgere forblir uoppklart;
  • Videreføre og støtte utviklingen av frie nettmedier. Bloggsfæren og nettmedier har allerede vist seg å være en viktig arena for alternativ informasjon og uavhengig journalistikk. Norske myndigheter bør ha fokus på å identifisere og støtte menneskerettighetstiltak som benytter seg av den relative nettfriheten;
  • Verdispørsmål. På flere områder står Russland i fare for å skru klokken tilbake, jfr. forbud om ”propaganda for homofili” som fire regioner har innført (blant annet St Petersburg og Arkhangelsk) og forslag om et tilsvarende føderalt forbud. Norge bør sammen med andre land være tydelige og uttalte på at dette er en uakseptabel utvikling i et europeisk land;
  • Å engasjere Russland tydeligere i konkrete menneskerettighetssaker knyttet til EMD-dommer. Enkelte russiske klagere måtte flykte og befinner seg i blant annet Norge.

Hviterussland

På konferansen ”Action Belarus” den 22. mars i år pekte statssekretær Torgeir Larsen på at ”Russland er nøkkelen” til Hviterusslands utvikling. Dette er vi langt på vei enig i. Vi mener derfor at det er naturlig å søke å involvere russisk politisk ledelse i innsatsen for å bedre situasjonen i Hviterussland. Gitt Norges dialog med Russland bør Hviterussland tas med som selvstendige punkt i Norges bilaterale samtaler. Russland støtter ikke Lukasjenko, men er bekymret for uro. Det kan derfor argumenteres for at det er i Russlands interesse å be om løslatelse av politiske fanger og be om reformer for å dempe spenninger i Hviterussland som også kan spre seg til Russland eller på annen måte skade Russlands interesser.

I lys av at grensene i økende grad stenges både for innreise og utreise og begrenser kontakten mellom Europa og Hviterussland, er det viktigere enn noen gang å fokusere økonomisk støtte på tiltak som faktisk finner sted inne i Hviterussland. Det er svært gledelig og viktig at det fins alternativer for aktivister i Vilnius og Ukraina, men dette er i hovedsak kun av nytte for dem som allerede aktivt støtter demokratisk reform.

Vi er svært bekymret for helsen til flere av Hviterusslands politiske fanger, og etter at OSSE måtte forlate landet er det ingen internasjonale organisasjoner, og langt mindre Hviterussiske, som har adgang til fengslene for inspeksjon. Vi har bedt Norges ambassadør ta opp soningsforholdene med Hviterussiske myndigheter og vil gjerne be om dette igjen nå. Norges ambassadør i Kiev oppfordres også til i større grad å ha kontakt med opposisjon og sivilsamfunn i Hviterussland.

Norge kan også delta i arbeide for videre intensivering av sanksjonene mot regimet som er innført i regi av EU. Det er naturlig å vurdere ytterligere sanksjoner med økonomisk tilsnitt. Foreløpig er det innført innreiseforbud for representanter for bedrifter; å avstå fra handel med disse selskapene er neste naturlige steg, og listen over involverte selskaper og forretningsmenn kan utvides. Det er svært viktig å opprettholde og effektivt implementere sanksjonene mot Hviterussland inntil de viktigste krav er innfridd, vi vektlegger særlig løslatelse og oppreisning til alle politiske fanger og reell reform som fører til vesentlig mer demokratiske valg.

Helsingforskomiteen går inn for at is-hockey – VM i Minsk i 2014 bør flyttes til et annet arrangørland dersom ikke Aleksander Lukasjenko oppfyller de samme krav som er knyttet til sanksjonene Norge og EU har innført.

 

Kasakhstan

DnH oppfordrer Norge til å fortsette å bruke ambassaden i Astana til også å fokusere på det genuine sivilsamfunnet og advare mot de statlig støttede NGOene som får stadig større spillerom. Her har vi blitt bedt om innspill og setter pris på det og håper at dette fokuset fortsetter.

Ettersom Kasakhstan også er et oljeproduserende land med stadig voksende norske interesser på forskjellige områder, kunne norske myndigheter engasjert seg ennå mer i arbeidsvilkårene for arbeidere i forskjellige yrkesgrupper og fremheve viktigheten av velfungerende arbeidsforhold og kjøpesterke arbeidere for økonomisk utvikling.

I Kasakhstan er det flere tegn til at situasjonen for sivilsamfunnet forverres – gjennom arrestasjoner, innstramninger i media og strengere lovgivning for eksempel for religiøse grupper. Samtidig er Kasakhstan blitt fullverdig medlem av Europarådets Venezia-kommisjon og har hatt formannskapet i OSSE. Nå diskuteres en ny handelsavtale mellom EU og Kasakhstan, og Norge har bilaterale diskusjoner med Russland i en tollunion som også inkluderer Kasakhstan. I lys av dette er det viktig å stille konkrete krav til Kasakhstan før eventuelle avtaler og investeringer, og ikke bare regne med at løfter eller til og med lovreformer faktisk blir gjennomført i praksis.

 

Flere innspill

I tillegg overleverte vi utenriksministeren et brev om reform av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen, samt kopi av et brev til President Atambayev i Kirgisistan om bekymring over en foreslått religionslov.