Hvor går Tyrkia? | Den norske Helsingforskomité

Hvor går Tyrkia?

Hvor går Tyrkia?

I dagens Aftenposten har Den norske Helsingforskomité en kronikk sammen med International Law and Policy Insitute (ILPI). Kronikken er skrevet av Assisterende generalsekretær Gunnar Ekeløve-Slydal og direktør på ILPI Njål Høstmælingen.

Hvor går Tyrkia?

Av Gunnar M. Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær, Den norske Helsingforskomité og

Njål Høstmælingen, Direktør, International Law and Policy Institute (ILPI)

 

Menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia går fra vondt til verre. Samtidig har EU lovet nye forhandlinger om medlemskap, tre milliarder Euro i støtte for å hindre flyktninger i å dra til Europa og innføring av visumfri innreise til EU-land.

I denne motsetningsfylte situasjonen er det grunn til å spørre i hvilken retning Tyrkia beveger seg: mot integrasjon i Europa med respekt for menneskerettighetene, eller mot autoritært styre som undertrykker opposisjon, minoriteter og annerledes tenkende? Eller kanskje begge deler: integrert og autoritært?

Det er ikke mangel på offisielle tyrkiske uttalelser om at Tyrkia hører hjemme i Europa, ikke bare geografisk, men som medlem i et europeisk verdifellesskap. «Vårt mål om å bli medlem i EU er et strategisk valg … Tyrkia fortsetter å ta resolutte skritt mot fullt medlemskap», heter det på det tyrkiske utenriksdepartementets hjemmeside.

Spørsmålet er hvorfor en stat med slike målsettinger, og som nå får lovende signaler fra Brussel, likevel beveger seg i motsatt retning.

Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch er utviklingen i Tyrkia entydig negativ. I sin årsrapport for 2015 slås det fast at «situasjonen for menneskerettighetene i Tyrkia ble forverret i 2015. Det var sammenbrudd i den kurdiske fredsprosessen, rask eskalering av voldsutøvelse i sørøst-Tyrkia og represalier mot media og politiske motstandere fra det styrende Rettferds- og utviklingspartiets side (AKP)».

Også representanter for europeiske institusjoner advarer mot utviklingen. EU og Europarådet kritiserer Tyrkia for å innsnevre mediefriheten og å undergrave domstolenes uavhengighet. Tyrkia blir jevnlig dømt av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Bare i 2014 var det 94 fellende dommer.

Etter terrorangrepet i Istanbul 12. januar i år uttrykte utenriksminister Børge Brende at Norge står sammen med Tyrkia i kampen mot terror. Men det er viktig å prioritere politiske løsninger, la han til. Tyrkia har rett til å treffe nødvendige tiltak mot terrorangrep og å forsvare egne interesser, men reaksjonen må være forholdsmessig og myndighetene må ikke bidra til å trappe opp konflikten.

Dette er et kjernepunkt. Myndighetenes reaksjon er ikke forholdsmessig og de bidrar til å trappe opp konflikten. Europa trenger Tyrkia i kampen mot Den islamske staten (IS), men President Erdogan prioriterer kampen mot Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) og mot kurdiske grupper i Syria. Etter at fredsprossen med PKK og dets leder Abdullah Öcalan brøt sammen sommeren 2015, har sikkerhetsstyrkene ført en nådeløs kamp i sørøst-Tyrkia.

Bydeler er blitt omringet og avstengt av sikkerhetsstyrker. 24-timers portforbud har vart i ukevis, uskyldige sivile er blitt skutt, utsultet og avskåret fra nødvendig legehjelp. Journalister og andre observatører er utestengt.

Det er godt kjent at Tyrkia har om lag 2,5 millioner flyktninger fra Syria og Irak. Det er mindre kjent at flere hundretusen tyrkiske statsborgere med kurdisk bakgrunn er på flukt som følge av sikkerhetsstyrkenes angrep på byområder der PKK har forskanset seg.

Mange menneskerettighetsbrudd i Tyrkia har sammenheng med det såkalte kurdiske problemet, det vil si manglende enighet om det kurdiske mindretallets rettigheter og politiske status. Men det finnes i tillegg en rekke systemiske årsaker til bruddene.

Tyrkia innførte flerparti-valg allerede i 1950, men har ikke greid å utvikle uavhengige institusjoner som kan bidra til å løse konflikter med fredelige metoder. Domstolene lar seg ofte bruke politisk og mediene er hardt presset til å rapportere fordelaktig om regjeringen. Opposisjonen opplever angrep på partikontor og politiske møter, mens kritiske røster møtes med trakassering og fengsling. Det blir ofte stilt spørsmål ved politiets evne – og vilje – til å beskytte de som benytter sine demokratiske rettigheter. Over 1000 akademikere som nylig ba regjeringen å gjenoppta fredssamtaler er under etterforskning for å støtte terrorisme.

Tyrkia har opprettet flere menneskerettighetsinstitusjoner og har oppgradert mye av lovgivningen for å sikre harmoni med de menneskerettslige kravene. Landets konstitusjonsdomstol kan anvende Den europeiske menneskerettighetskonvensjon direkte i klagesaker mot myndighetene. Men tilliten til at disse institusjonene kan gi et effektivt vern mot myndighetenes maktovergrep er liten.

President Erdogan har styrt siden 2002. Han har til nå lyktes godt med økonomien, men styreformen har i økende grad blitt personliggjort og autoritær. Medierapporter om korrupsjon i makteliten fører gjerne til at redaktører og journalister havner på tiltalebenken. Protester blir slått ned med hård hånd. Prosjektet hans er å omforme et parlamentarisk demokrati til presidentstyre.

Så hvor går Tyrkia? Utsikter til medlemskap i EU førte tidlig på 2000-tallet til lovende reformer og reduksjon i bruken av tortur. Problemet ser nå ut til å være at EU toner ned kravene om menneskerettigheter for å sikre seg et samarbeidsvillig Tyrkia i kampen mot IS og for å stoppe flyktningstrømmen. Samtidig ser dagens makthavere at Tyrkias unike posisjon og situasjon bidrar til mindre press også fra andre land og aktører, som USA og NATO.

Det er derfor viktig å få frem informasjon om den reelle situasjonen i landet. Europarådet og FN er viktige aktører, men det er også behov for at vennligsinnede enkeltstater presser på. Tyrkia har et aktivt, men sårbart sivilt samfunn. Uten økonomisk og moralsk støtte fra Norge og andre stater kan det tape. Norge bør også være villig til å spille en rolle i å legge til rette for en ny fredsprosess, som er helt avgjørende for at menneskerettighetssituasjonen i landet kan bedres.

Tyrkias integrasjon i Europa må forbli synonymt med demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Signalene fra Europa i dag synes å være de motsatte, der pragmatiske løsninger på flyktningsituasjonen undergraver de europeiske kjerneverdiene.