Innspill til Stortingsmelding om menneskerettigheter | Den norske Helsingforskomité

Innspill til Stortingsmelding om menneskerettigheter

Innspill til Stortingsmelding om menneskerettigheter

Utenriksdepartementet har igangsatt et arbeid med en Stortingsmelding om norsk menneskerettighetspolitikk og invitert til innspill og forslag fra sivilsamfunnet. Den norske Helsingforskomité setter pris på at en slik melding skal lages og har nå gitt våre innspill til Utenriksdepartementet.

Om meldingen

1. Utenriksdepartementet har igangsatt et arbeid med en Stortingsmelding om norsk menneskerettighetspolitikk og invitert til innspill og forslag fra sivilsamfunnet. Vi setter pris på at en slik melding skal lages og at vi har blitt invitert til å komme med vårt syn.

2. Meldingen skal legges fram for Stortinget for debatt og beslutning. Det er viktig at meldingen får en så konkret utforming at den kan forme politikken på en identifiserbar og målbar måte. Berørte departementer må tidlig legge et løp for å iverksette tiltakene og involvere sivilsamfunnet i den konkrete oppfølgingen. Det vil bidra til transparens i gjennomføringen. Formen på dette er ikke vesentlig, men en handlingsplan er en mulighet til å mobilisere både statlige myndigheter, det sivile samfunn og akademia.

3. Vi har oppfordret myndighetene til å invitere til en bred og åpen dialog med norske menneskerettighetsorganisasjoner, for eksempel ved å etablere et permanent forum hvor ulike statsråder og andre representanter fra politisk ledelse kan møte det sivile samfunn. Den norske Helsingforskomité ønsker å delta aktivt i en slik dialog, blant annet gjennom NGO-forum for menneskerettigheter. Et slikt forum kan være egnet for å gi konkret innhold til tiltakene i meldingen etter Stortingets behandling.

4. Vi oppfatter at meldingens hensikt er å styrke norsk menneskerettighetspolitikk både ved at menneskerettighetene skal få en større plass i utenrikspolitikken og ved at mer effektive virkemidler søkes. Utenrikspolitikken slik vi dag kjenner den har mange positive elementer som danner et godt og naturlig startpunkt. Mye kan handle om at allerede etablert politikk (særlig gode eksempler) gjennomføres mer systematisk, eller at allerede etablerte målsettinger iverksettes gjennom konkrete tiltak og økte ressurser.

5. Den norske Helsingforskomité ser positivt på at regjeringen i sin politiske plattform understreker at «Norge skal være en aktiv bidragsyter i å bevare og styrke en forutsigbar internasjonal rettsorden». Dette er sentrale målsettinger som bør være førende for arbeidet med meldingen; særlig når det gjelder å styrke respekten for og gjennomføringen av internasjonal menneske- og humanitærrett.

6. Regjeringen ønsker, i tråd med samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre, «å fremme demokrati, menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og ytringsfrihet». Vi støtter også disse prioriteringene, og vil nedenfor gi innspill til en politikk som vi mener vil bidra positivt i riktig retning. Vi mener også at arbeidet mot tortur bør få en høyere profil.

Meldingens tema

7. Meldingen skal ta for seg menneskerettigheter i utenrikspolitikken. Etter vårt syn bør den da ta for seg hele bredden av saker og tema som kan påvirke både Norges forhold til enkeltland og Norges øvrige påvirkning internasjonalt. Særlig når det gjelder land som systematisk bryter menneskerettighetene gjennom en villet politikk er det viktig at Norges stemme er gjenkjennelig uansett arena, fra ulike bilaterale til multilaterale fora.

8. For å sikre sammenheng i politikken og gjennomslag for menneskerettighetene bør hele bredden av utenrikspolitikken, herunder bistands-, handels-, næringslivs-, investerings-, forsvars- og miljøpolitikk med mere, berøres i meldingen.

9. Statens pensjonsfond utland er en av verdens største investeringsfond og fondets investeringsprofil og utøvelse av eierskap innebærer et potensial for påvirkning som bør inngå i en helhetlig menneskerettighetspolitikk. Etikkrådet bør beholdes og styrkes. Som aksjonær bør fondet sette seg klare mål for påvirkning av bedriftene man er eier i med hensyn til menneskerettighetsstandarder. Slik etikkreglene setter grenser mot investeringer i enkeltforetak, bør det også settes grenser mot investeringer i statsobligasjoner til land med omfattende og systematiske menneskerettighetsbrudd.

10. Slik vi leser Regjeringens politiske plattform, ligger hovedvekten på sivile og politiske menneskerettigheter. Det gjør det også i Helsingforskomiteens arbeid. Samtidig er vi klare på at menneskerettighetene utgjør et udelelige hele av sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Slik er forståelsen i Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948. Slik er også den norske menneskerettighetsloven anlagt. Stortingets menneskerettighetsutvalg har også foreslått å ta inn hele spekteret av rettigheter i grunnloven. Vi håper at en slik helhetlig tilnærming vil prege regjeringspartiene når det gjelder grunnlovsreform og når det gjelder meldingen.

Grunnholdningen til menneskerettigheter – ute og hjemme

11. Menneskerettighetene er grunnleggende goder for individet som staten skal respektere og beskytte. De er ikke et gode som gis av myndighetene, men rettigheter som myndighetene har en plikt å sørge for at innbyggerne kan nyte godt av. De er ikke en trussel mot demokratiet, men tvert imot en nødvendig del av et stabilt demokrati som binder flertallet, beskytter mindretallet og sikrer reell politisk konkurranse.

12. I mange land er demokratiet ikke først og fremst truet ved valgjuks, men ved at regjeringen styrer mediene og domstolene og hindrer opposisjonspartier i å kunne utvikle alternative politiske plattformer og presentere sin politikk til velgerne. Menneskerettighetene begrenser makten, men beskytter folkestyret. Settes de til side, svekkes avgjørende forutsetninger for et levende demokrati.

13. Vi oppfordrer derfor regjeringen til å markere gjennom sin politikk at politiske myndigheters fremste rolle er å styrke og respektere vernet av menneskerettighetene nasjonalt og internasjonalt. Det må få konsekvenser for tilnærmingen til menneskerettigheter hjemme. Norge må snakke med én stemme ute og hjemme.

14. Det er viktig å ha en positiv politisk retorikk om menneskerettighetene, også når de begrenser det politiske handlingsrommet og når Norge blir kritisert av internasjonale organer. Her har vi sett flere negative trekk de siste årene. Regjeringen og regjeringspartiene kan ta ledelsen i å sette en positiv tone. En positiv retorikk på hjemmebane er et viktig redskap for å fremme menneskerettighetene ute. Mange land ser til Norden for gode modeller for å sikre menneskerettighetene. I Norge må vi sørge for at de ser en helhetlig og konsekvent politisk praksis og et effektivt apparat for å beskytte menneskerettighetene, supplert av en positiv retorikk. Vi skal ha et menneskerettighetsvern vi kan være stolte av.

15. Noe av den negative retorikken har hatt sammenheng med de siste årenes tilbakeholdenhet i å tiltre internasjonale menneskerettighetsavtaler. Regjeringen kan bryte med denne trenden særlig ved å slutte opp om avtaler som kan bidra til bedre gjennomføring av allerede eksisterende forpliktelser, herunder internasjonale individklageordninger. Med samme sikte bør eksisterende reservasjoner og tolkningserklæringer til internasjonale menneskerettighetsavtaler gjennomgås og trekkes tilbake.

16. Vi mener at regjeringen bør styrke koordinering og standardisering av de ulike departementenes oppfølging av anbefalinger fra FNs og Europarådets organer for å vise at man tar disse på alvor til beste for egne innbyggere. Det må være full åpenhet om virkemidler og tiltak. En reetablert og styrket nasjonal institusjon for menneskerettigheter kan spille en viktig rolle i denne sammenheng. Slik kan Norge framstå som en god modell og Regjeringen ta ledelse for å få en positiv retorikk om menneskerettigheter, og ikke minst, en god gjennomføring.

17. Særlig bør Regjeringen ta tak i gjengangerne i internasjonal kritikk: politiarrest, isolasjon og tvang. Den utstrakte bruken av langvarig politiarrest har vært kritisert internasjonalt i over 20 år. Det at Norge er blitt kritisert for de samme forhold gjentatte ganger skaper et inntrykk av at norske myndigheter ikke tar internasjonal kritikk på alvor. På den måten bidrar Norge til å svekke den generelle respekten for det internasjonale menneskerettighetssystemet. Flere av problemene dreier seg også om brudd på norske regler. Manglende tiltak for å hindre nye brudd signaliserer at regelverk ikke alltid skal tas alvorlig.

18. Et viktig tiltak for å styrke menneskerettighetenes stilling internt er å vedta et eget kapittel i Grunnloven med sentrale menneskerettighetsbestemmelser slik Stortingets menneskerettighetsutvalg har foreslått, og slik det er fremmet forslag om i forrige stortingsperiode. Helsingforskomiteen støtter utvalgets forslag og mener at det inneværende Stortinget har en historisk mulighet til å bringe den norske grunnloven á jour på dette viktige området. Regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti bør spille en pådriverrolle for å få dette til. Vi erkjenner at dette ikke nødvendigvis kan stå i meldingen, men vi finner det viktig å minne om at utfallet vil påvirke Norges anseelse og troverdighet. Andre land hører ikke bare på hva vi sier, men ser også hva vi gjør.

19. En effektiv utenrikspolitikk for menneskerettigheter krever at Norge fører en tydelig politikk for menneskerettigheter på hjemmebane. Norge kan ikke være en sterk og troverdig stemme for menneskerettighetene ute uten å ha en sterk menneskerettighetspolitikk hjemme. Det er de samme rettighetene det er spørsmål om og de samme tilsynsmekanismene.

 20. Vi vil oppfordre til å gjennomgå hva som kan gjøres for å styrke menneskerettighetene på hjemmebane på en systematisk måte og nedfelle dette i en forpliktende handlingsplan. Regjeringens menneskerettighetspolitikk må iverksettes på en tydelig koordinert måte, gjerne fra Statsministerens kontor. Vi forstår det slik at dette i første omgang faller utenfor denne Stortingsmeldingens område, men mener at dette kan kompenseres med én felles eller to parallelle handlingsplaner for menneskerettigheter ute og hjemme.

Menneskerettighetsarbeidet multilateralt

21. Vi oppfordrer til å samarbeide nært med andre europeiske land om å bruke eksisterende mekanismer i Europarådet, FN og OSSE for å ta opp systematiske brudd på menneskerettighetene, særlig i land hvor vi har et bredt spekter av interesser og som ligger oss nær. Hvis vi lar slike brudd gå upåtalt risikerer vi å underminere de verdiene som Europarådet, FN og andre internasjonale organisasjoner bygger på og å svekke deres påvirkningskraft.

22. Norge har en sterk rolle i FN også når det gjelder arbeidet for menneskerettighetene. Vi er positive til at den politiske plattformen understreker at «Norge skal være en aktiv bidragsyter i FN». Vi er overbevist om at Norge ytterligere kan bidra til å styrke FNs arbeid for menneskerettighetene.

23. FNs menneskerettighetsråd er den viktigste globale politiske arenaen for menneskerettighetsspørsmål. Det er en betydelig utfordring at stater som ønsker å svekke det internasjonale vernet om menneskerettighetene er meget aktive her. Det har ført til at uheldige resolusjoner er blitt vedtatt; blant annet resolusjoner om «tradisjonelle verdier» og religioners rettigheter. Vi merket oss at Utenriksminister Børge Brende anerkjente disse utfordringene i sitt innlegg i Aftenposten 14. februar 2014. Norge må bidra gjennom samarbeid med andre land til å sikre at rådet holder seg til sitt mandat om faktisk å fremme menneskerettighetene.

24. Ikke minst har alliansemønstrene i Menneskerettighetsrådet hindret at nødvendige og høyst påkrevde resolusjoner ikke har blitt vedtatt. I slike tilfeller har enkeltland en rolle å spille ved å uttale sin mening på en tydelig måte. Meldingen bør si at det å påta seg slikt ansvar er en del av Norges menneskerettighetspolitikk.

25. I FNs menneskerettighetsråd har Norge tatt ledelsen på resolusjonen om menneskerettighetsforsvarere. Vi støtter denne prioriteringen. Meldingen bør slå fast at Norge skal fortsette å støtte spesialprosedyrene politisk når det gjelder deres uavhengighet, men også praktisk når det gjelder deres operasjonsmuligheter.

26. Fortsatt støtte til FNs høykommissær for menneskerettigheter og til traktatorganene er også viktig, både ved å øke disses andel av FNs budsjett men også ved direkte politisk og økonomisk støtte. Her trengs både økte ressurser og operasjonsrom. Norge må her etablere en tydelig sammenheng i sin hjemlige politikk når det gjelder å fremme traktatorganenes posisjon. Vi kan ikke ha en retorikk på hjemmebane som søker å begrunne at vi ikke skal tillegge dem vekt samtidig som vi søker å støtte dem ute.

27. I de senere årene har det i FNs Menneskerettighetsråd vært økt fokus på den universelle periodiske gjennomgangen av ulike land (UPR). UPR har vært politisk viktig og har visst seg å ha en mer positiv funksjon enn mange fryktet på forhånd. Det forhindrer ikke at denne prosessen har flere svakheter. Blant annet observerer vi at det ikke alltid er samsvar mellom statenes fokus i denne prosessen og de reelle problemene på bakken. Presisjonsnivået er ofte såpass lavt at det vanskelig å måle oppfyllelsen.

28. Etter vårt syn er UPR først og fremst et supplement til FNs menneskerettighetsorganer. Traktatorganene forvalter rettsregler som har rimelig presis mening, langt tydeligere forankring i statens påtatte forpliktelser og gir mer spesifikke anvisninger til statene om hva som bør gjøres for bedre å oppfylle konvensjonsforpliktelsene. Spesialprosedyrene kan bringe faglig tyngde, presisjon og oppmerksomhet til utvalgte landsituasjoner og tema på en mer presis og faglig måte enn UPR.

29. UPR, og de øvrige politiske prosesser og debatter i Menneskerettighetsrådet, er slik vi ser det først og fremst en mulighet til å skape politisk oppmerksomhet og gi politisk vekt til allerede kjente problemstillinger. UPR må aldri sees som et alternativ til FNs menneskerettighetsorganer, men som et supplement. Dette bør være førende for tilnærmingen til gjennomføringen av menneskerettighetene her hjemme, men også for Norges internasjonale innsats. Det er de juridisk bindende avtalene som gjelder, som må gjennomføres og som definerer de verdiene som vi må verne.

Menneskerettigheter og sammensatte interesser

30. Vi oppfordrer til å være tydelig i kritikk av stater som bryter menneskerettighetene. Vi vet at det blir lagt merke til og satt pris på av miljøer som ønsker å styrke menneskerettigheter og demokrati. Og vi vet at mange land med semi-autoritært eller autoritært styre er opptatt av sitt rykte. Norge har påvirkningskraft; særlig når kritikk skjer i samarbeid med og/eller koordinert med andre land.

31. I samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti har vi merket oss at «nærliggende land» er trukket frem og tolker dette som at regjeringen ønsker å løfte menneskerettighetsspørsmål i Russland, Hviterussland, Ukraina, Aserbajdsjan og andre tidligere kommunistiske land. Dette mener vi er en riktig prioritering. Utviklingen i disse landene er preget av store, og i noen tilfeller økende, utfordringer når det gjelder demokrati og menneskerettigheter.

32. Forholdet til disse landene er gjerne komplekse fordi berøringsflatene er mange. Interessene likeså, og de trekker i ulike retninger. Men det er nettopp i forholdene til nabolandene at Norges egeninteresse i å bidra til menneskerettigheter, rettsstat og demokrati er sterkest.

33. I et sentralt spørsmål som domstolenes uavhengighet fremmes norske interesser sammen med menneskerettslige prinsipper. Det er et betydelig problem for utenlandske bedrifter som opererer i Russland at de ikke kan stole på at domstolene vil avgjøre tvister og konflikter etter loven på en upartisk måte.

34. Også når det gjelder Barentssamarbeidet og satsningen i nordområdene er lovstyre, respekt for inngåtte avtaler og åpenhet blant spørsmålene hvor menneskerettene og smal interessepolitikk sammenfaller.

35. Noen ganger kan det koste å rette søkelyset mot menneskerettslige spørsmål i land som ligger nær oss og som vi har et bredt spekter av relasjoner med. Det kan oppstå situasjoner hvor en må velge mellom å fronte menneskerettighetene og å få en fordelaktig behandling av norske bedrifter. Vi vet at autoritære ledere gjerne truer med å straffe bedrifter fra land som kritiserer dem.

36. Her ligger opplagte utfordringer for norsk næringsliv og for en norsk regjering som ønsker å fremme en sterk internasjonal rettsorden. Den politiske plattformen understreker at «norske næringsinteresser i utlandet» skal være en hovedprioritering for utenrikstjenesten. Noen vil mene at hvis slike interesser blir skadelidende på grunn av at regjeringen har et tydelig engasjement for menneskerettighetene, så må regjeringen velge en mer forsiktig linje.

37. Vi vil argumentere for en motsatt tilnærming: våre interesser, inkludert næringsinteresser, er på sikt bedre tjent med at land i våre nærområder (og ellers) utvikler demokrati med respekt for rettsstatens prinsipper enn at de forblir preget av autoritære styreformer. Vi er ikke i tvil om at i det lange løp, så vinner både regjeringen og bedriftene på å fronte menneskerettighetene selv om det i noen tilfeller kan skade kortsiktig gevinst. Et slikt prinsipp bør formuleres i meldingen.

38. Samtidig er det økende fokus på at bedrifter både selv må respektere menneskerettighetene og å unngå å medvirke til andres brudd. Norske myndigheter har støttet en slik utvikling både i FN og nasjonalt. Dette bør ligge fast.

39. At norske bedrifter er tilstede i et land gir mulighet, men ingen garanti for påvirkning. Det er heller ikke automatikk i at norske firmaer er mer etisk bevisste eller prinsipielt anlagte enn sine konkurrenter eller at en korrupsjonskultur i vertslandet ikke smitter over på norske selskapers fremferd. Feltet krever bevisste valg og en aktiv og strategisk politikk.

 40. Vi mener at Norge har et særlig ansvar for å fremme menneskerettigheter og demokrati i land hvor norske selskaper har store interesser heller enn å være særlig tilbakeholdende i forhold til slike land. Norge bør samarbeide med andre demokratiske stater som har næringsinteresser i de samme landene. Forent og tydelig kritikk fra et knippe av viktige økonomiske samarbeidsland kan være et avgjørende bidrag når det gjelder å fremme økt respekt for menneskerettighetene. Norge bør ta mål av seg til å spille en slik rolle hvor det er mulig, og dette bør stå i meldingen.

41. Også når nære allierte begår menneskerettighetsbrudd eller iverksetter politikk som er i konflikt med de verdiene som menneskerettighetene bygger på bør Norge ha en klar stemme. I bekjempelsen av terrorisme har USA, Storbritannia og en rekke andre demokratiske stater begått brudd på menneskerettighetene. Ikke minst gjelder det forbudet mot tortur og umenneskelig behandling.

42. Et annet område hvor det er behov for å utvikle klarere standarder er overvåking av internett og telekommunikasjon. Snowden-filene har revitalisert en nødvendig debatt om dette. Retten til privatliv må også gjelde på internett og i moderne telekommunikasjon, og det er behov for å presisere hvor grensene går og hvilke prosedyrer for godkjenning av overvåking som må gjelde slik at ytringsfriheten (retten til å motta informasjon) og privatliv respekteres. Norge bør ha en IT- teknologipolitikk, spesielt når det gjelder tilgjengeliggjøring av kryptering, som hensyntar at mange regimer realistisk sett vil begrense digital frihet og privatliv i så stor grad som tilgjengelig teknologi til enhver tid gjør mulig.

43. Kontroll av internett er et betydelig problem for ytringsfriheten i mange autoritære stater. Når omfattende, mangelfullt begrunnet og til dels ulovlig overvåking i regi av sikkerhetstjenestene i demokratiske stater er så omfattende som det nå er blitt avslørt, utgjør dette et stort demokratisk og menneskerettslig problem. Norge bør spille en pådriverrolle, både bilateralt men også i bilaterale fora for å utforme internasjonale standarder.

Menneskerettighetsforsvarere og sivilsamfunn

44. Innsatsen for menneskerettighetsforsvarere i FNs Menneskerettighetsråd er viktig når det gjelder det å styrke normene og for å sikre internasjonal overvåkning og oppmerksomhet. Et sentralt tema for meldingen bør være hvordan engasjementet for menneskerettighetsforsvarere kan styrkes som et gjennomgående tema i praktisk politikk når det gjelder utestasjonenes arbeid, bistand og kreativ bruk av ulike tilpassede former for støtte. Vi tenker her på politiske, praktiske og økonomiske støtteformer til sivilt samfunn. Utestasjonene bør både i det daglige arbeidet og i forhold til bistand og beskyttelse i akutte situasjoner ha klare retningslinjer. Gitt den forverring i menneskerettighetsforsvareres situasjon i flere land, er det behov for å se på om retningslinjene er gode nok og gir svar på de nye utfordringene.

45. Vi har tidligere anbefalt å øke støtten til utvikling av et robust sivilt samfunn i land som Russland, Aserbajdsjan og andre tidligere kommunistiske land i Øst-Europa og Sentral-Asia. Denne anbefalingen kan selvsagt utvides til å gjelde et større geografisk område når Norges globale menneskerettighetspolitikk er tema.

46. Myndighetene i mange land ønsker å svekke arbeidet til organisasjoner som dokumenterer brudd på menneskerettighetene, alvorlige miljøproblemer, korrupsjon eller andre forhold myndighetene ønsker å holde skjult. Vi ser en kraftig tilstramming når det gjelder rammevilkårene for sivilt samfunn i flere europeiske land, i Asia og i Afrika. Deler av sivilt samfunn kveles av restriktivt lovverk og restriktiv praksis. Det er et mønster som sprer seg til stadig flere autoritære stater som samarbeider og som lærer av hverandres dårlige eksempel.

47. Et virkemiddel er restriksjoner på adgangen til å motta utenlandsk støtte. Regjeringens svar må være at menneskerettighetene er «et legitimt internasjonalt anliggende», slik Verdenskonferansen om menneskerettigheter i Wien i 1993 slo fast. FNs menneskerettighetsråd har slått fast at menneskerettighetsforsvarere har rett til å samarbeide på tvers av landegrenser; også når det gjelder finansiering.

 48. De konkrete utfordringene som finnes og de konkrete hindringene ulike myndigheter setter opp tilsier at Norge må søke tilpassete løsninger for ulike situasjoner for best mulig å støtte sivilsamfunnets innsats for menneskerettigheter. Både pisk og gulrot kan fungere.

49. Selv om situasjonene er ulike og mange organisasjoner er under press tilsier vår kontakt med utsatte organisasjoner og enkeltpersoner at betydningen av norsk, nordisk og europeisk engasjement er viktig. Ikke minst er det viktig å gi støtte ved selv å gjøre bruk av, involvere og markedsføre kompetansen til sivilsamfunnsorganisasjoner. Vi har lenge tatt til orde for at norske myndigheter med bilateralt samarbeid bør involvere slike organisasjoner med relevant spesialkompetanse i enda større grad enn tilfellet er i dag.

Sivilsamfunnets rolle i bistanden

50. Vi håper at meldingen vil tydeliggjøre at utvikling av demokratiske og stabile rettstater vil være sentrale mål for Norges bistandspolitikk. Dette krever selvsagt utvikling av offentlig forvaltning i bilateralt samarbeid, men det er vår bekymring at et ensidig fokus på staters oppfyllelse av formelle kriterier for demokrati og menneskerettigheter gjør blind for semi-autoritære styreformer og skinndemokrati.

51. Vår anbefaling er at stat-til-stat-samarbeid suppleres av styrkning av sivilsamfunnet og utviklingen av dynamikk mellom stat og samfunn i en helhetlig strategi i det enkelte bistandsland.

52. For å utvikle sivilsamfunnet og styrke forholdet mellom stat og samfunn tror vi at systematisk støtte til inkludering av sivilsamfunnet er nødvendig. Mottakeransvar innebærer langt mer enn å ta inn myndighetenes prioriteringer. Utviklingen av vårt eget samfunn har lært oss om sivilsamfunnsdeltakelsens store betydning for demokratisering og for å styrke statens gjennomføringsevne. Utvikling av et sterkt sivilt samfunn er et viktig virkemiddel for å sikre respekt for menneskerettighetene og demokratiet.

53. Spesielt viktig er det å støtte lokalt basert ikke-statlig menneskerettighetsovervåkning og -talsmannsarbeid når det gjelder rettstat, demokrati, minoriteter og grunnleggende menneskerettigheter. Støtte til myndighetenes arbeid med rettsstat eller andre tema bør følges opp med tilsvarende norsk støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner som driver overvåkning på det samme feltet. Norske myndigheter bør aktivt søke å bringe den samarbeidede staten og overvåkende sivilsamfunnsorganisasjoner til samme bord. Både norsk bistand og samarbeidslandene trenger innspill og kritikk fra uavhengige og kritiske aktører. Målet må være en informert og bedre menneskerettslig forankret norsk bistand.

54. Utenriksministeren har tatt til orde for en konsentrasjon av bistanden. Vi har forståelse for behovet for å samle fokuset når det gjelder større og tyngre bistandsprosjekter. Men vi mener at støtte til menneskerettighetsforsvarere i land der Norge er til stede bør utvides heller enn innskrenkes. Støtte til menneskerettighetsorganisasjoner kan medføre store endringer for relativt små budsjettuttellinger, kan styrke Norges politiske profil i de aktuelle land der støtten kan gis åpent og styrke utestasjonenes tilfang til uavhengig informasjon og heve deres bevissthet om menneskerettighetsarbeid og -problemer.

55. En slik satsning henger godt sammen med Norges posisjoner i FNs Menneskerettighetsråd. En systematisk politikk på dette området vil bidra til å sette standpunktene Norge inntar i debattene i Menneskerettighetsrådet ut i praktisk politikk.

56. Norske menneskerettighetsorganisasjoner som arbeider ute og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner kan være nyttige samarbeidspartnere for lokale menneskerettighetsforsvarere. De kan fungere effektivt som kanal for organisasjonsstøtte. Det er viktig å identifisere lokale partnere som innehar kompetanse, eller som er mottakelige for kompetanseoppbygging og som har den nødvendige integritet for å kunne opprettholde en konstruktiv avstand til myndighetene. Her kan norsk kompetanse og norske partnere være til stor nytte.

57. Den norske Helsingforskomité har igangsatt et arbeid med kvalitetssikring i informasjonsinnhenting og analyse i menneskerettighetsovervåkning og ønsker å samarbeide med våre partnere i andre land om videreutvikling og praktisering av dette. Å styrke kvaliteten og kompetansen til å gjøre bruk av moderne teknologi i arbeidet med å innhente og avklare sannhetsgehalten i informasjon om overgrep er en viktig utfordring for de ikke statlige organisasjonene så vel som for undersøkelseskommisjoner etablert av internasjonale organisasjoner.

58. Støtten til menneskerettighetsorganisasjoner bør administreres på en måte som sikrer at rapporteringskrav og forventninger til målsetninger står i rimelig forhold til støttens omfang og varighet. Målsettingene må være realistiske, i en del tilfeller kan støtte som bidrar til at en menneskerettighetsorganisasjon består og kan opprettholde sitt arbeid være en viktig måloppnåelse i seg selv. Ikke minst gjelder det organisasjoner som har en vaktbikkje-rolle eller som arbeider med sosialt eller politisk følsomme temaer.

Menneskerettigheter i utenrikstjenesten

59. Ambassadør Frode Nilsen reddet opposisjonelle fra Pinochet-regimets fengsling, tortur og forsvinninger i Chile. I Aserbajdsjan ble demonstrasjoner mot valgfusk brutalt slått ned. Ambassadør Steinar Gil oppsøkte stedet og fordømte volden. Da utsatte aktivister stod i fare for arrest og tortur tilbød han beskyttelse på ambassadens eiendom. Mange utestasjoner pleier kontakt med menneskerettighetsforsvarere og engasjerer seg i trusler som oppstår. Mange ambassader gir moralsk, politisk og og økonomisk støtte til menneskerettighetsforsvarere.

60. Nilsens og Gils eksempler følges likevel ikke overalt og sees ikke engang av alle i utenrikstjenesten som et ideal. Etter vår mening bør det være et mål å styrke innsatsen for menneskerettighetene ved utestasjonene.

61. Utenriksdepartementet bør ta ansvar for å styrke sin interne kultur på dette området og sikre at stasjonssjefene er godt kjent med og praktiserer etter den gjeldede veilederen om menneskerettighetsforsvarere.

 62. Se ovenfor om støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner og utestasjonens forventede involvering.

63. Et aktuelt tiltak kan være å rapportere offentlig om menneskerettighetssituasjonen i enkeltland, slik Sverige gjør det. Vi vil anbefale å se nærmere på slik rapportering og vurdere noe tilsvarende i Norge.

Rapportering om menneskerettigheter

64. Sveriges Utenriksdepartement publiserer årlig rapporter om menneskerettigheter i enkeltland, og skriver om dette på sine web-sider: «Sedan flera år tillbaka sammanställer Utrikesdepartementet årliga rapporter om efterlevnaden av de mänskliga rättigheterna i enskilda länder. Sedan 2002 är rapporterna offentliga. Rapporterna speglar regeringens ambition att arbetet för mänskliga rättigheter ska vara en central del av Sveriges och EU:s utrikespolitik. Rapporterna når varje år allt fler läsare, vilket tyder på en växande efterfrågan på information om mänskliga rättigheter, i synnerhet på svenska. Regeringens webbplats för mänskliga rättigheter har i genomsnitt över 30 000 besök per månad. Varför skrivs rapporterna? Rapporterna syftar till att tillhandahålla korrekt och lättillgänglig information på svenska om situationen för de mänskliga rättigheterna i världens länder. Målgruppen är en intresserad allmänhet, men också svenska myndigheter, medier och högskolevärlden. »

65. Svenske myndigheter vurderer at «Arbetet med att sammanställa rapporterna bidrar också till att öka kunskapen och medvetenheten om mänskliga rättigheter inom utrikesförvaltningen.»

66. Menneskerettighetsrapportering kunne hjelpe norske ambassader og land-deskene i Utenriksdepartementet, samt utenrikstjenesten for øvrig til å tydeliggjøre sitt fokus. Rapportene kunne gjøre rede for hvordan bistanden er innrettet mot å stryke menneskerettighetene og brukes som utgangspunkt for å styre utviklings- og annen bilateral og multilateral politikk i en klarere menneskerettslig retning. Slik rapportering ville også bidra til å gjøre Norges menneskerettighetspolitikk mer transparent for offentligheten i Norge og i det angjeldende land.

67. Menneskerettighetsrapportering vil også kunne bidra til å sikre et enda bedre grunnlag for Utlendingsforvaltningens beslutninger. Den vil være skrevet fra et helhetlig perspektiv og ha høy kvalitet.

Tortur

68. Det absolutte forbudet mot tortur har sterk norsk støtte, hvilket er vel kjent. Vi vil imidlertid argumentere for at dette prinsippet bør få en mer sentral plass i Norges menneskerettighetspolitikk, både multilateralt og bilateralt. Et slikt synspunkt har støtte blant mange norske menneskerettighetsorganisasjoner.

69. En viktig fanesak vil være å fremme uavhengige overvåkningsmekanismer av alle steder der folk blir frihetsberøvet, blant annet ved å oppfordre andre stater til å ratifisere tilleggsprotokollen til FNs Torturkonvensjon. Norge er i en bedre posisjon til å fremme dette nå etter selv å ha ratifisert og ha opprettet en nasjonal forebyggende mekanisme.

70. Norge bør også vise en sterk forpliktelse til og aktivt arbeide for at overgripere blir stilt til ansvar for forbrytelser mot menneskeheten, enten disse er begått i kampen mot terror eller i andre sammenhenger. En del av styrkingen av norsk innsats mot tortur kan være at norske påtalemyndigheter utøver universell jurisdiksjon i å etterforske, tiltale og stille for retten personer som er mistenkt for å ha beordret eller utført tortur.

71. Tortur benyttet i kampen mot terror er sannsynligvis det enkeltforhold som sterkest har svekket troverdigheten til vestlige land når det gjelder internasjonale menneskerettigheter. Derfor er det både prinsipielt og av effektivitetsgrunner svært viktig å adressere tortur i denne sammenhengen på en tydelig måte.

72. En slik tilnærming vil gi økt legitimitet til annet arbeid mot tortur i de mange land der tortur ofte skjer i forbindelse med anholdelse eller for å framtvinge tilståelser i ordinære straffesaker

Internasjonale og nasjonale tiltak mot ansvarlige for overgrep

73. Vi oppfordrer til å støtte utvikling av europeisk lovgivning etter modell av den amerikanske Magnitsky-loven, men å utvide rekkevidden slik at overgripere fra ethvert land (ikke bare Russland) kan nektes innreise og få sine verdier frosset.

74. Norge må fortsatt ha kapasitet og kompetanse til å utøve universell jurisdiksjon når det gjelder internasjonale kjerneforbrytelser, slik Kripos og det nasjonale statsadvokatembetet har etablert. Norge må ikke være, ei heller oppfattes som, en frihavn for menneskerettighetsovergripere.

75. Norge har i internasjonale sammenhenger hevdet at Istanbul-protokollen (UN Manual to effective documentation and investigation of torture) bør benyttes som et verktøy til å dokumentere tortur og mishandling. Vi mener at protokollen bør brukes som manual for systematisk rettsmedisinsk innsamling av bevis i saker hvor det er påstand om eller andre indikasjoner på tortur eller mishandling hos flyktninger eller andre. Ved å unnlate slik systematisk undersøkelse risikerer Norge å bryte prinsippet om non-refoulement og behov for medisinsk og psykologisk rehabilitering blir vanskeligere å avdekke. En systematisk bruk av Istanbul-protokollen kan være viktig i utøvelsen av universell jurisdiksjon eller for å sette torturofre i stand til å stille sine overgripere til ansvar. Her er nok et eksempel på den nære sammenhengen mellom hva som gjøres og sies ute og hva som bør gjøres hjemme for å sikre en helhetlig og troverdig politikk. Meldingen bør understreke dette.

76. For å iverksette protokollen bør Norge for det første sørge for at alle asylsøkere ved ankomst gjennomgår en helseundersøkelse som gjennomføres av kvalifisert helsepersonell og sikre at tegn på tortur blir undersøkt og dokumentert i henhold til Istanbul-protokollen.

77. For det andre bør Norge gi systematisk, grundig og praktisk trening i anvendelsen av Istanbul- protokollen til alt relevant helsepersonell, inkludert helsepersonell tilknyttet Norges nasjonale forebyggende mekanisme.

Diskriminering, hat og hatkriminalitet

78. Vi anbefaler Norge å ha fortsatt fokus på utvikling av fremmedhat og hatkriminalitet i Europa. Vi vet at den negative utviklingen på dette området ofte har direkte sammenheng med myndighetenes politikk og lovgivningen. En av våre partnerorganisasjoner i Russland har for eksempel dokumentert at voldelige angrep på lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) har økt etter at ny restriktiv lovgivning som blant annet forbyr såkalt «homopropaganda» rettet mot mindreårige har trådt i kraft.

79. Fremmedhat, hatkriminalitet og hatpropaganda er et økende problem også i mange andre land i Europa. Utviklingen i EU-land som Romania, Hellas, Ungarn og Frankrike kan nevnes i en slik sammenheng. Dette må Norge være med å bekjempe.

80. Vi har merket oss at Utenriksdepartementet har utarbeidet en egen Europa-strategi, hvor slike spørsmål står sentralt. Den norske Helsingforskomité har gjennom to rapporter i 2012 og 2013 pekt på en foruroligende utvikling i Ungarn under Fidesz-regjeringen ledet av statsminister Viktor Orbán, hvor demokratiske institusjoner er blitt svekket og makten sentralisert. Samtidig mangler kraftfulle tiltak for å håndtere hatpropaganda og -kriminalitet mot rombefolkningen og jøder.

81. Vi mener at Norge gjennom EØS-finansieringsordningen og bilaterale kontakter så vel som i initiativ i Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og EU kan spille en viktig pådriverrolle i å sette menneskerettighets- og demokratispørsmål på dagsordenen.

82. Norge kan spille en viktig rolle ved selv å utvikle god politikk for sine nasjonale minoriteter, og ved å bidra gjennom EØS-finansieringsordningene og på andre måter til at Romania og andre land hvor romfolk bor tar sitt menneskerettslige ansvar på alvor. EØS-finansieringsordningene bør på en fokusert måte brukes til prosjekter som bidrar til integrering og bedret beskyttelse av romfolk, blant annet prosjekter som dokumenterer konsekvenser av den rådende politikken på området og utarbeider anbefalinger om hvordan politikken kan forbedres, ikke minst når det gjelder utdanning, bolig og adgang til arbeidsmarkedet.

83. En effektiv bruk av EØS-midlene kan bidra til å forbedre integreringen av og utviklingen for rombefolkningen i deres hjemland og også til å bedre beskyttelsen på tvers av landegrenser. Et hovedproblem slik vi ser det er at myndighetene i mange europeiske land fortsatt ikke legger menneskerettighetene til grunn når de utvikler sin politikk. Det kan også være sterk politisk motstand på å bruke ressurser på romfolk og andre marginaliserte grupper så lenge det generelle velferdsnivået er lavt. Det er derfor også behov for politisk dialog og påtrykk for å fremme andre holdninger. Norge bør argumentere for at ved å løfte de svakeste gruppene bidrar en også til økonomisk utvikling og velferdsutvikling for samfunnet som helhet.

84. Regjeringen bør utarbeide en handlingsplan for å styrke arbeidet med romfolksspørsmål. Planen må koordineres med myndighetene i de landene romfolk kommer fra, og ha klare referanser til menneskerettighetene.

85. I dette arbeidet kan en se hen til anbefalinger for en styrket norsk romani-/taterpolitikk som et regjeringsoppnevnt utvalg ledet av tidligere utenriksminister og OSSE-kommissær vedrørende nasjonale minoriteter, Knut Vollebæk, leder. Det er stort behov for gode politikkmodeller på området. Ved å komme frem til gode løsninger nasjonalt, kan Norge bidra også til å utfordre og påvirke politikken i riktig retning i andre land.

86. Diskriminering, hat og hatkriminalitet mot LGBT og talsmenn og menneskerettighetsforsvarere for denne gruppen vekker sterk bekymring og bør fortsatt å være et fokusområde for regjeringens menneskerettighetspolitikk.

Vi deltar gjerne i debatter og dialog om overordnete eller mer spesifikke spørsmål hvor Den norske Helsingforskomité har kompetanse.

 

 

NHC i media

Nyhetsbrev