Tyrkia på rett vei, men svært mye gjenstår | Den norske Helsingforskomité

Tyrkia på rett vei, men svært mye gjenstår

(07/11-2003) - Det er fremgang i Tyrkia. De er på rett vei, men det gjenstår svært mye å gjøre, sier assisterende generalsekretær Gunnar M. Karlsen til Aftenposten i forbindelse med statsministerens besøk til landet. - Våre samarbeidspartnere i Tyrkia er forbeholdne. De sier at de mottar like mange meldinger som før fra torturofre. Norge må derfor gå inn i et samarbeid med åpne øyne og være klar over hva som kan skje, sier Karlsen.

Fortsatt store menneskerettighetsproblemer i Tyrkia

Av Gunnar M. Karlsen, assisterende generalsekretær og Ole Benny Lilleås, rådgiver i Den norske Helsingforskomité

Statsminister Kjell Magne Bondevik er på offisielt besøk i Tyrkia 5-6 november 2003 der han blant annet møter den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdogan. Bondevik bør kreditere myndighetene for lovreformer de siste årene som har styrket menneskerettighetene, men samtidig understreke at de må følges opp med nye reformer og programmer som sikrer at de blir satt ut i livet. Tyrkia er i et kappløp med tiden for å styrke sitt EU-kandidatur. En tidsplan for reelle forhandlinger kan vedtas i desember 2004. Men da må krav om demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og minoritetsrettigheter innfris.

Etter at EU i 2001 konkluderte med at Tyrkia lå langt etter tidsskjema i sin tilpasning til EU-kravene, er vidtrekkende lovpakker vedtatt. Det begynte under regjeringen til Bülent Ecevit, men Erdogan-regjeringen har vitalisert arbeidet. Det kan synes som et paradoks at en regjering utgått fra det religiøse Rettferds- og utviklingspartiet (AKP) driver slike reformer igjennom. Forløperne for partiet har blitt stengt fordi de ble oppfattet som en trussel mot det sekulære politiske systemet av det tyrkiske rettsvesenet. Men AKP synes å akseptere skillet mellom religion og politikk, samtidig som det vil begrense det militæres rolle i politikken, i tråd med EUs krav. Partiet illustrerer at islam og menneskerettigheter kan gå sammen.

I august 2002 opphevet parlamentet dødsstraff i fredstid. Selv om ingen har blitt henrettet siden 1984, var det først nå at de 87 fangene på dødscelle fikk endret straff til livstidsdom. Unntakstilstanden i landets østlige provinser ble også opphevet. Siden 1978 hadde de kurdisk befolkede provinsene vært under unntaksstyre som tillot omfattende overgrep.

Når det gjelder ytringsfrihet og kurdernes rettigheter, har lovpakkene brakt viktige endringer. Men fremgangen skjemmes av sviktende oppfølging og at flere lover som er i strid med menneskerettighetene blir stående. Fortsatt risikerer kritikere av statlige institusjoner eller statens politikk i forhold til kurderne fengselsstraff. Et eksempel er saken mot en kurdisk landsbyboer Tayyar Tap. Han ble arrestert i juli 2002 for å “krenke” militæret ved å hevde at de hadde brent ned landsbyen hans.

Slike saker understreker at det er langt igjen før Tyrkia respekterer ytringsfriheten. Fortsatt blir teaterstykker, filmer og utstillinger stoppet av lokale guvernører, mens domstolene konfiskerer aviser og bøker for “separatisme”.

“Separatisme” er stikkord for et grunnleggende politisk problem for den tyrkiske staten. En betydelig del av befolkningen tilhører den kurdiske folkegruppen. Kemal Ataturks nye stat, grunnlagt i 1923, hadde som grunnleggende premiss at å være innbygger i Tyrkia fordret at man også var tyrker i kulturell og språklig forstand. Det førte til en politikk preget av forfølgelse og “tyrkifisering”. Krigen i Sørøst-Tyrkia 1984-1999 mellom det kurdiske arbeiderparti (PKK) og tyrkiske styrker krevde titusenvis av liv og førte til at kanskje så mange som én million måtte forlate sine hjem.

Myndighetenes støtte til ofrene for konflikten har vært minimal, selv om det finnes et offisielt “Retur til landsby og rehabiliteringsprosjekt”. Flere av de som har forsøkt å returnere har møtt fiendtlige sikkerhetsstyrker og blitt fordrevet på nytt. FNs representant for internt fordrevne, Francis Deng, besøkte Tyrkia i 2002. Han utfordret myndighetene til å formulere en klar politikk for repatriering og å invitere internasjonale organisasjoner og det sivile samfunn til å delta i prosessen. Muligheten til internasjonal bistand til repatriering har hittil strandet på tyrkiske myndigheters manglende vilje til å formulere en returpolitikk som respekterer de fordrevnes rettigheter.

Et annet viktig skritt ble tatt i august 2002. Da opphevet parlamentet restriksjoner på bruk av kurdisk i radio- og TV-sendinger. Men på grunn av en forskrift er endringen foreløpig begrenset til de statlige mediene. Det undervises fortsatt ikke på eller i kurdisk i tyrkiske utdannelsesinstitusjoner, men det er i teorien tillatt med private kveldskurs. Sakene mot Leyla Zana og tre andre kurdiske parlamentarikere som har vært fengslet siden 1994 på grunn av kurdisk språkbruk i parlamentet, er fortsatt ikke løst.

Et annet grunnleggende spørsmål er religionens rolle i samfunnet. Den nye regjeringen ønsker å avskaffe forbudet mot hodeplagg i offentlige institusjoner. Her er regjeringen på linje med internasjonale standarder for religionsfrihet. Men samtidig har Tyrkia ført en restriktiv politikk i forhold til ikke-muslimske religioner. Å innføre fri religionsutøvelse for alle er fortsatt en utfordring.

Også når det gjelder å beskytte mot tortur er lovverket bedret, blant annet ved å forkorte tiden en person kan være i politiarrest før han fremstilles for en dommer. Tilgangen til advokat er bedret, men fortsatt er kontrollen for svak til å hindre tortur. Titalls personer har sultet seg til døde i protest mot forholdene i tyrkiske fengsler. I de såkalte F-type fengslene praktiseres sterk grad av isolasjon og de innsatte klager på sanseforstyrrelser og andre alvorlige plager som følge av forholdene.

Det tyrkiske menneskerettighetsstiftelsen "Human Rights Foundation of Turkey" rapporterer at det ikke er nedgang i antall personer som trenger behandling for ettervirkningene av tortur. Men en endring i metodene i retning av at de etterlater færre synlige merker.

Situasjonen til menneskerettighetsstiftelsen illustrerer også hvilke hindre de som arbeider for menneskerettighetene møter. Både organisasjonens lokalkontorer og sentrale ledere er gjenstand for rettsprosesser som har som mål å hindre virksomheten. Det finnes hundrevis av slike saker som retter seg mot formelle feil de ulike organisasjonene skal ha begått. Sakene mot menneskerettighetsstiftelsen går blant annet på at en har hatt kontakt med FN, Europarådet og EU uten myndighetenes tillatelse. Her må lovene endres.

Bondeviks besøk til Tyrkia skjer på et strategisk tidspunkt. Samme dag han ankommer presenterer EU sin rapport om Tyrkias EU-tilpasning. Rapportens hovedbudskap er at Tyrkia må intensivere gjennomføringen av reformene. Fortsatt ligger landet langt tilbake for EU-kravene.

Men EU mener at det ikke er grunn til å betvile den politiske viljen på toppen. Reformene blir hovedsakelig stoppet av lokale byråkrater og dommere. Utfordringen er å endre gamle måter å gjøre tingene på, og for å lykkes er det ikke nok med nye lover. Ny kunnskap og nye holdninger og verdier er avgjørende i den tyrkiske snuoperasjonen. For å lykkes i et så grunnleggende prosjekt må myndighetene ha tillit fra folket, samarbeide med det sivile samfunnet og med internasjonale organisasjoner med relevant kompetanse. Her har også Norge noe å bidra med.

Les Aftenpostens dekning av saken her