Nettverk og historie

Helsingforsbevegelsen har sitt utspring i det internasjonale samarbeidet som utviklet seg på 1970-tallet mellom USA og de vestlige land i Europa på den ene siden og Sovjetunionen på den andre. Dette samarbeidet, som i realiteten var en rekke konferanser om sikkerhet og samarbeid, fikk betegnelsen Helsingforsprosessen.

Helsingforsprosessen

Konferansene skulle være et multilateralt forum for dialog og forhandlinger mellom Øst og Vest. Opprinnelig var det Sovjetunionen som kom med forslaget om å danne en all-europeisk sikkerhetskonferanse fordi Sovjetunionen og de øvrige Warsawapaktlandene ønsket å få legitimert det kommunistiske herredømme over Europa og dessuten påvirke den politiske utviklingen i Vest-Europa. De vestlige stater, inkludert USA og Canada, hadde andre motiver. De ville ha en oppmykning av jernteppet i Europa og få østblokklandene til å overholde visse spilleregler, spesielt på det menneskerettslige området.

Etter to års innledende forhandlinger møttes stats- og regjeringssjefene i Helsingfors i 1975. Resultatet av møtet ble "Helsingforserklæringen", som var en av de første internasjonale avtaler som koblet spørsmål om fred og sikkerhet sammen med respekt for menneskerettighetene. Prinsippene som ble nedfelt i Helsingforserklæringen viste en balanse mellom aksept av den herskende tilstand og muligheten for forandringer. De omfattet på den ene side forhold som territoriell integritet og grensenes ukrenkelighet, og på den andre side respekten for menneskerettighetene og fundamentale frihetsrettigheter. Det ble slått fast at en stat ikke kan avvise forespørsler om menneskerettighetsbrudd som innblanding i indre anliggender og at deltakerstatene skulle samarbeide om sikkerhets- , økonomiske- og menneskerettslige spørsmål.

Helsingforserklæringen ble en milepæl under den kalde krigen. Selv om det var tale om en politisk erklæring, og ikke en juridisk bindende traktat, ble den sett på som politisk bindende, siden den var vedtatt med konsensus og undertegnet av de deltakende staters øverste politiske ledere. De første årene etter 1975, fant det sted alvorlige tilbakeslag i avspenningen mellom øst og vest. Helsingforserklæringen overlevde imidlertid som et symbol for et friere Øst-Europa der menneskerettighetene en gang skulle bli respektert. Særlig de opposisjonelle vurderte Helsingforserklæringen som et viktig dokument som de kunne bruke i sitt arbeid for et bedre samfunn. Dens ti prinsipper er:

 

  • Suveren likhet, respekt for suverenitetens iboende rettigheter

  • Avståelse fra trussel om eller bruk av makt

  • Grensenes ukrenkelighet

  • Staters territorielle integritet

  • Fredelig konfliktløsning

  • Ikke-inngripen i indre anliggender

  • Respekt for menneskerettighetene og fundamentale frihetsrettigheter, herunder tanke-, samvittighets-, religions- eller trosfrihet

  • Folkenes likeverdige rettigheter og rett til selvbestemmelse

  • Samarbeid mellom statene

  • Oppfyllelse i god tro av folkerettslige forpliktelser

 

Menneskerettighetskomiteene blir til

Den første Helsingforskomiteen ble dannet i Moskva I 1976. Det var 12 modige kvinner og menn som utfordret myndighetene og krevde bedre forhold og respekt for menneskerettighetene. Mandatet til "Moscow Helsinki Group" var å undersøke og rapportere om hvorvidt de sovjetiske myndighetene handlet som de hadde sagt i Helsingforserklæringen; nemlig å respektere innbyggeres sivile og politiske rettigheter. Myndighetene i Sovjetunionen var negative til Moscow Helsinki Group, og samtlige medlemmer ble trakassert, arrestert eller utvist. Men nyheten om komiteen og ideen bak hadde rukket å spre seg til andre områder og det ble i tiden etter stiftet Helsingforskomiteer og dissidentbevegelser i mange land i Øst-Europa. En av de mest kjente var Charta 77 i Tsjekkoslovakia. På tross av trakassering og forfølgelse klarte dissidentgruppene å bryte den psykologiske barrieren av frykt som fantes i de øst-europeiske samfunnene på den tiden, og fremmet moralske standarder som skulle bli viktig for den senere demokratiutviklingen.

Også i Vest-Europa ble det dannet Helsingforskomiteer. Oppgaven var først og fremst å støtte Helsingforskomiteene i øst, men også å rette et kritisk søkelys på egne myndigheters overholdelse av menneskerettighetene. Det kom til søsterkomiteer i Norge (1977) Nederland, Sverige, Østerrike, Belgia, Frankrike og Canada, samt Helsinki Watch i USA - som er forløperen til det vi nå kjenner som Human Rights Watch.

I 1982 ble komiteene enige om at de trengte et tettere samarbeid, og de etablerte en føderasjon under navnet The International Helsinki Federation (IHF), og som etter hvert fikk 44 medlemsorganisasjoner. Tanken var at føderasjonen skulle styrke samarbeidet mellom de eksisterende organisasjonene, bistå opprettelsen av nye, og støtte enkeltorganisasjonene i deres arbeid. IHF ble inntil høsten 2007 ledet av et sekretariat i Wien. Dessverre ble IHF lagt ned som følge av konkurs, men det arbeides for å finne et nytt format for koordineringen av arbeidet i Helsingforskomiteene.

 

OSSEs menneskerettighetsdokumenter

Statenes internasjonale samarbeid gjennom KSSE-prosessen fortsatte gjennom hele 1980-tallet og fikk et oppsving etter murens fall i Berlin i 1989. I 1994 ble statene enige om å institusjonalisere samarbeidet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) ble dannet. OSSE har idag 55 deltakerstater i Europa, Sentral-Asia og Nord-Amerika. Fra 1975 og frem til idag har statene utarbeidet flere viktige dokumenter som definerer statenes forpliktelser på menneskerettighetsområdet. De viktigste er:

 

  • Helsingforserklæringen fra 1975

  • Wien-sluttdokument fra 1989

  • København-dokumentet fra 1990

  • Paris-Charteret for et nytt Europa

 

Fordi det er disse dokumentene som forplikter statene på det menneskerettslige området, er de også viktige for Helsingforskomiteene som har som oppgave å overvåke at statene følger opp forpliktelsene.