Løft for menneskerettighetsforsvarere i 2018 | Den norske Helsingforskomité

Løft for menneskerettighetsforsvarere i 2018

Løft for menneskerettighetsforsvarere i 2018

Tale på Utenriksdepartementets strategiseminar om demokrati og menneskerettigheter, 7. februar 2018

Av Gunnar M. Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær, Den norske Helsingforskomité, koordinator NGO-Forum.

Tusen takk for anledningen til å si noen ord. Jeg snakker på vegne av Den norske Helsingforskomité, men reflekterer også synspunkter fra NGO-Forum for menneskerettigheter, som nå har 42 medlemmer.

Det er meget positivt at Utenriksdepartementet inviterer til et seminar ved begynnelsen av året hvor vi kan diskutere utfordringer og muligheter. Fra sivilt samfunn setter vi stor pris på muligheten til å komme med synspunkter.

Det er liten tvil om utfordringene:

  1. I mange stater er internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner ikke velkommen. Lokale grupper opplever byråkratiske hindre, offentlig diskreditering, fengslinger og til og med drap.
  2. Nesten alle stater i verden arrangerer valg, men mange av dem er manipulert og resultatet forfalsket.
  3. Også i konsoliderte demokratier er det utfordringer, som fremvekst av populistiske og ekstreme politiske bevegelser, stor avstand mellom den politiske eliten og vanlige folk, økende mistro til offentlige institusjoner, synkende politisk deltakelse og tilbakegang når det gjelder medie- og ytringsfrihet.
  4. Og utviklingen går i feil retning:

Vi er klar over at Norge ikke kan frelse verden, men la oss likevel helst se på mulighetene:

  1. Sannsynligvis er et av de viktigste bidragene fra norsk side å forbli et godt eksempel. Norge er på første plass i Economists indeks med toppscore når det gjelder valgprosess, pluralisme, måten regjeringen fungerer på, politisk deltakelse, politisk kultur og sivile rettigheter.
  • Det er nok ikke bare Utenriksdepartementets fortjeneste. Men vi må alle kjempe for at Norge forblirsådemokratisk og blir enda bedre for eksempel når det gjelder å integrere innvandrere og minoriteter i politikk og samfunnsliv.
  • En slik toppscore gir stor troverdighet når Utenriksdepartementet og norske utenrikspolitikere fronter menneskerettigheter og demokrati internasjonalt.
  • Derfor må vi ikke tillate oss selv å undergrave respekten for internasjonale menneskerettighetsinstitusjoner og nedskrive deres synspunkter.
  • Vi må forplikte oss på de ordningene som finnes – som når det gjelder individklagerett for funksjonshemmede, barn og når det gjelder økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter – og snakke menneskerettighetene opp også når det å følge dem koster noe på hjemmebane.
  • Vi må fremme gode kandidater til de internasjonale organene og være pådrivere til reformer der det er nødvendig.
  1. Med Vestens synkende innflytelse i verden er det viktigere enn noen gang å støtte de lokale aktivistene. Det er i hvert enkelt land at kampen for demokrati og menneskerettigheter først og fremst kan vinnes:
  • Det er en av grunnene til at Norges gjennomslag i FN for sterke resolusjoner når det gjelder menneskerettighetsforsvarere er så viktig.
  • En ting er at våre kolleger trenger all den internasjonale verbale støtten de kan få, men resolusjonene kan også bidra til at stater revurderer sin politikk på dette området.
  • Menneskerettighetsbevegelsen skal markere 20-årsjubileet for erklæringen om menneskerettighetsforsvarere i år. Norge må bruke jubileet til å øke støtten i alle ledd. Til å sikre at alle deler av Utenriksdepartementet tenker menneskerettigheter og menneskerettighetsforsvarere, ikke bare Seksjon for menneskerettigheter, demokrati og likestilling.
  • Det er blant annet viktig at utestasjonene får en oppdatert og forbedret veileder om menneskerettighetsforsvarere og nødvendig opplæring i å bruke den.
  1. Vi vet at diplomatisk tilstedeværelse og engasjement kan bety en stor forskjell. Polens ombudsmann,Adam Bodnar, fortalte oss nettopp at Norge og andre lands tilstedeværelse betyr svært mye for LHBT og pride i hans land. Den polske regjeringen erikkepå den banehalvdelen.
  • Selv om mange lands ambassader kan spille en positiv rolle, er det viktig at ett eller noen få land tar en koordinerende og pådrivende rolle. Norske utestasjoner er i en posisjon til å gjøre det.
  1. Utenriksdepartementet har de seneste årene signalisert et særlig engasjement for ytrings-, religions- og livssynsfrihet. Det ser vi meget positivt på, og det må følges opp med flittig bruk av veiledere, kompetanseheving internt og støtte til nettverks- og andre prosjekter.

Ikke alle stater lar seg påvirke av FN-resolusjoner. Derfor mener vi i Helsingforskomiteen at det er behov for menneskerettighetssanksjoner, slik USA, Canada, Litauen, Estland, Latvia og Storbritannia har etablert. Det dreier seg om visanekt og/eller frysing av eiendeler til myndighetspersoner som begår grove brudd på menneskerettighetene mot varslere og menneskerettighetsforsvarere og som begår overgrepene uten å bli holdt ansvarlig.

Slike sanksjoner har mye for seg fordi mange brudd på menneskerettighetene henger sammen med korrupsjon og annen økonomisk kriminalitet. En stor del av gevinsten fra slik kriminalitet ender opp i Vesten. Norge bør samarbeide med andre demokratiske stater om å innføre slike sanksjoner.

Vi må verne om de internasjonale organisasjonene og kreve at medlemsstatene følger spillereglene. Få ting var mer skremmende i 2017 enn å se hvordan vår NATO-allierte Tyrkia har forlatt demokratiske spilleregler til fordel for autoritære politistatmetoder. Tyrkia har vært medlem av Europarådet siden 1949 uten at det ser ut til å begrense bruddene på organisasjonens spilleregler.

Vi vet nå en god del om hvordan Aserbajdsjan lyktes med åkjøpeseg støtte i Europarådets parlamentarikerforsamling. Vi vet også hvordan enkelte stater forsøker å omdefinere menneskerettighetene i FNs menneskerettighetsråd, blant annet ved å kreve at de må sees i lys av tradisjonelle verdier. Det er også kommet medierapporter som tyder på at alt ikke er som det skal være i aktoratet i Den internasjonale straffedomstol.

Det munner ut i følgende ønske for 2018: Vi vil ha et foroverlent UD, med en politisk ledelse som ikke er redd for å si fra når det er nødvendig, som er en sterk støttespiller for sivilt samfunn, som samarbeider med og tar seg tid til dialog med norsk sivilt samfunn og som forblir en aktiv, konstruktiv og modig aktør i de internasjonale foraene.