Spørsmål 1:
Skjedde det et pro-europeisk statskupp i Ukraina i 2014?
Svar:
Det korte svaret er nei. Men for å forstå hvordan maktskiftet i Kyiv skjedde i februar 2014, er det viktig at vi ser på og nyanserer begivenhetene som kom i forkant.
Ukrainere hadde siden november 2013 protestert mot sittende president Viktor Janukovytsj. De første protestene ble utløst da Janukovytsj snudde ryggen til en økonomisk assosieringsavtale med EU, men det var først da de ble møtt med vold at protestbevegelsen vokste i størrelse. Hundretusenvis av ukrainere over hele landet – ikke bare i nord og vest, men også i øst, sør og på Krimhalvøyen – protesterte mot politiets brutalitet. Etter en voldsspiral som endte med at over hundre demonstranter ble skutt og drept i sentrum av Kyiv, rømte Janukovytsj og en rekke politikere til Russland.
I maktvakuumet som oppstod ble det opprettet en overgangsregjering og en midlertidig president ble utnevnt.
Ifølge Store norske leksikon defineres et statskupp som “en omveltning som settes i verk ‘ovenfra’ i strid med forfatningen, for eksempel ved at statsoverhodet avskaffer nasjonalforsamlingen.” (SNL)
Euromajdan var ikke drevet ovenfra. Den formelle parlamentariske opposisjonen hadde veldig lite innflytelse over protestbevegelsen som bestod av en stor mengde forskjellige mennesker. Helsingforskomiteen mener derfor at revolusjon er korrekt betegnelse på maktskiftet.
Les mer om Ukraina her.
Spørsmål 2:
Er styresmaktene i Kyiv fascistiske?
Svar:
Russiske myndigheter har prøvd å delegitimere de ukrainske styresmaktene ved å betegne dem som fascister og nynazister. Det er i hovedsak to påstander som brukes for å argumentere for dette synspunktet: 1) Maktskiftet i 2014 ble drevet av ultranasjonalister, og 2) Kyiv fører en antirussisk politikk. (Se spørsmål 3)
Revolusjonen førte en bred gruppe mennesker sammen mot Janukovytsj. Ved siden av proeuropeisk ungdom, liberale, feminister, LHBT-miljøet, afghanistanveteraner og fotballsupportere, stod også mennesker fra grupperinger med ultranasjonalistiske og antirussiske synspunkter. Dette betyr imidlertid ikke at hele bevegelsen var en ultranasjonalistisk eller antirussisk bevegelse.
Det blir også pekt på at opposisjonspartiet Svoboda (Frihet), som taler for en mer fremmedfiendtlig politikk, hadde en nøkkelrolle i 2014. Partiet var imidlertid det minste av de tre opposisjonspartiene og forsvant fra politikken ved det første parlamentsvalget i november 2014.
Det er også merkverdig hvor påstandene om fascisme kommer fra.
I motsetning til Russland – som i praksis bare har hatt én leder siden 2000 – er Volodymyr Zelenskyj Ukrainas sjette president. I motsetning til i Russland – der valgfusk er utbredt – har alle valg i Ukraina siden 2014 blitt anerkjent som frie og rettferdige. I motsetning til Russland – hvor sivilsamfunnet er under stadig press fra myndighetene, hvor journalister og opposisjonelle blir bortført, fengslet, forgiftet og utsatt for attentater – er opposisjon lovlig og synlig i Ukraina. I motsetning til Russland foregår det ingen persondyrkelse av Ukrainas sittende president.
Det bør også nevnes at Zelenskyj er av jødisk herkomst, og en rekke andre fremtredende politikere, blant annet tidligere statsminister Volodymyr Grojsman, er jødiske.
Spørsmål 3:
Har Ukraina forbudt russisk språk?
Svar:
Nei, russisk er ikke forbudt i Ukraina.
Et av argumentene Kreml kom med for å rettferdiggjøre okkupasjonen og annekteringen av Krimhalvøyen i 2014, var at de ønsket å beskytte den russisktalende befolkningen fra et nært forestående folkemord. Bakgrunnen for uttalelsen var at den midlertidige regjeringen ønsket å avskaffe loven om at mindretallsspråk kunne benyttes som offisielle regionsspråk. Loven ble imidlertid blokkert av overgangspresident Oleksandr Turtsjynov og erklært grunnlovsstridig i 2018.
I 2019 ble en ny versjon av loven innført av president Petro Porosjenko. Denne krever at all offisiell informasjon skal foregå på ukrainsk.
Russisk står imidlertid ikke i fare for å forsvinne fra Ukraina, som har tette kulturelle bånd til det russiske språket. De aller fleste ukrainere er tospråklige og bytter daglig mellom de to.
Ukrainere er også veldig tydelige på at konflikten med Russland ikke handler om språk. Selv om mange har gått over til ukrainsk siden 2014, hører man ofte begge språkene om hverandre i byer som Lviv (vest), Kyiv (sentrum), Kharkiv (øst) og Odesa (sør). I tillegg var mange av de drepte demonstrantene i Kyiv i 2014 og tusenvis av de som har falt i krigen i Donbas russisktalende øst-ukrainere.
Spørsmål 4:
Er Ukraina et sterkt splittet land?
Svar:
Nei.
Som ethvert land av en viss størrelse er det også i Ukraina indre motsetninger og ulike meninger om hvordan landet skal utvikles. Men alt for ofte blir Ukraina presentert som et land, splittet mellom to distinkte, motstridende og geografisk adskilte deler:
Man snakker gjerne om ukrainsktalende, proeuropeiske ukrainere i vest og russisktalende, prorussiske russere i øst.
Dette er en grov forenkling som ikke forteller oss noe om realitetene i Ukraina. Landet er Europas nest største i areal og hjem til over 44 millioner mennesker. Verken de lingvistiske, politiske, økonomiske, religiøse eller kulturelle linjene kan abstraheres til en todeling.
Siden 2014 har imidlertid russisk aggresjon mot Ukraina samlet ukrainerne. I dag er det derfor langt større enighet om hvilken retning landet bør ta. Med andre ord har Putin langt på vei visket ut det øst-vest-skillet som tidligere har preget offentlig diskurs om landets utenrikspolitikk.
Spørsmål 5:
Har Ukraina eksistert før 1917?
Svar:
Ja.
Ukrainas statsdannelse kan trekkes helt tilbake til 800-tallet, lenge før Moskva og St. Petersburg hadde blitt grunnlagt.
Kyiv var hovedsetet for Kyivriket fra ca. 882 fram til 1240, og ulike statsdannelser og identiteter har vært rådende i Ukraina (Halytsj-Volynja, Zaporizjzjja, Dnipro m.fl.). Vi finner bruken av ordet “ukrainere” i kilder som stammer fra 1100-tallet, og ideen om en særegen ukrainsk identitet har eksistert i stadig større grad siden 1700-tallet.
I Putins aggressive tale 22. februar 2022, påstod han at Ukraina ble kunstig opprettet av bolsjevikene i 1917, og at landet egentlig er en del av Russland. Dette stemmer overhodet ikke.
Spørsmål 6:
Ønsket befolkningen på Krimhalvøyen å være en del av Russland i 2014?
Svar:
Mange på Krim var fornøyde med den situasjonen de var i før 2014. På grunn av Krims særegenart som autonom republikk i Ukraina, hadde den et eget parlament, selvråderett og spesielle rettigheter. Ukrainsk, russisk og krimtatarsk var tillatt og halvøyen var et yndet reisemål for slavere fra hele Øst-Europa. Med sanksjonene mot Russland og de lokale okkupasjonsmaktene har denne industrien blitt sterkt redusert.
Den såkalte folkeavstemmingen som ble organisert i mars 2014 ble gjennomført 17 dager etter Russlands okkupasjon av halvøyen. Det var ingen form for åpen, offentlig diskurs i forkant av valget, Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) erklærte den var illegitim og sendte ikke observatører, og det hele foregikk mens en fremmed makt kontrollerte valglokalene. Mange innbyggere nektet også å anerkjenne folkeavstemningen, og avla ikke stemme.
Folkeavstemningen ble også gjennomført i strid med Ukrainas konstitusjon.
For mer informasjon om Russlands okkupasjon av Krim i 2014, kan du lese Helsingforskomiteens spørsmål og svar fra 2014 (eng.)
Spørsmål 7:
Ønsker befolkningen i de separatistkontrollerte områdene å være en del av Russland?
Svar:
Mange av innbyggerne i Donbas-regionen (Luhansk og Donetsk oblaster, øst i Ukraina) har siden 2014 flyktet fra området. De som er igjen er det nok en del som opplever seg som russiske og har ønsker enten å bli del av Russland, eller i det minste ha tett assosiering med Russland. Så har befolkningen også siden 2014 levd under et militærstyre hvor kun russisk propaganda tillates, samtidig som de har hatt svært begrenset tilgang til vestlige eller ukrainske medier. I tillegg er utstrakt bruk av bortføringer, tortur og drap mot meningsmotstandere godt dokumentert i de to utbryterrepublikkene.
Derfor er det vanskelig å si noe om innbyggernes egentlige politiske ståsted.
De aller fleste ønsker nok en slutt på krigen, enten regionen forblir under russisk kontroll eller gjenforenes med Ukraina. Hva de aller helst ønsker vet vi imidlertid ikke på grunn av situasjonen på bakken.
Spørsmål 8:
Har det foregått et folkemord mot russere i Ukraina?
Svar:
Det foreligger ingen bevis for dette.
Et folkemord er visse handlinger – som systematiserte drap og deportasjoner – ment for å helt eller delvis utslette en etnisitet, nasjon eller religiøs gruppe.
De siste ukene har russiske medier gjentatte ganger påstått at det har blitt funnet massegraver i Donbas-regionen – som angivelig skal bevise Ukrainas folkemord på etniske russere.
Det finnes imidlertid ingen uavhengige kilder som bekrefter disse påstandene.
Helsingforskomiteens partner i Ukraina, Truth Hounds, har undersøkt påstandene og viser til følgende (VG-artikkel 23. februar) :
- Kun ved ett av de fire påståtte stedene for massegraver er det kjent at det faktisk var harde kamper under den forrige krigen.
- Hendelsene som rapporteres om streker seg tilbake til 2014, og det vil være for lenge siden til at man kan fastslå sikkert om lik var sivile eller soldater.
- Flere av påstandene knyttes til steder der den ukrainske regjeringshæren ikke var i det hele tatt, men der utbryterne hele tiden hadde kontrollen.
- Ingen kilder på prorussisk eller russisk side rapporterte om disse hendelsene i tiden etter de skal ha funnet sted.
- Hverken satellittbilder, samarbeid med russiske menneskerettighetsorganisasjoner, eller vitneutsagn, kan underbygge påstandene.
Hvis det virkelig hadde eksistert massegraver ville det kunne begrunnet påstanden om massedrap og forbrytelser mot menneskeheten. Det ville imidlertid gjenstå å bevise at drapene hadde skjedd som ledd i en plan om å utrydde en gruppe av russere for å kunne rettferdiggjøre bruken av begrepet “folkemord”.
(Oppdatert 25. februar)