Les hele brevet her:
Direktør Ida Børresen, UDI
Avdelingsdirektør Hanne Jendal, Asylavdelingen, UDI
26 juli 2010
Vedrørende praksis i tsjetsjenske saker
Kjære Ida Børresen og Hanne Jendal,
Av 428 asylsøkere fra Russland, hvorav nesten alle må antas å ha bakgrunn fra konfliktområdet i Tsjetsjenia og naborepublikkene, som fikk behandlet sakene sine av UDI i første halvår i 2010, fikk 14 asyl og 8 opphold på humanitært grunnlag. Selv når man har trukket fra blant annet om lag hundre Dublin-saker, sitter man igjen med en statistikk som viser at praksis i de tsjetsjenske sakene er avslag i godt over 90 prosent av sakene.
Bakgrunnen for denne statistikken er en praksisendring i tsjetsjenske saker i 2007. Før endringen, fikk om lag 75 prosent av de tsjetsjenske asylsøkerne opphold. Basert på informasjon fra Landinfo, argumenterte UDI i et brev av 22. juni 2007 for at det ikke forelå noen fare for at tsjetsjenere ble tvangsreturnert til hjemrepublikken fra andre deler av Russland, og at det dessuten var en generell bedring i situasjonen i Tsjetsjenia. AID godkjente en mer restriktiv praksis i et brev av 8. august 2007.
Etter dette har vedtakene fra UDI kommet svært raskt etter asylintervjuene, noe som antagelig er bakgrunnen for de relativt sett mange nemndsbehandlingene ved personlig oppmøte, samt en del omgjøringer av vedtak, i tsjetsjenske saker i Utlendingsnemnda (UNE). UDI har imidlertid, så vidt vi kan se, ikke gjort noen endringer i sin praksis, basert på omgjøringene fra UNE.
Advokatforeningen tok nylig sin første tsjetsjenske sak til rettsapparatet, og vant over UNE 12. juli i år. UNEs vedtak i saken ble kjent ugyldig av Oslo Byfogdembete, og staten ble idømt 200 000 kroner i saksomkostninger. Saken dreide seg om en mor som ankom Norge høsten 2008 sammen med sin 16 år gamle sønn. Bakgrunnen for asylsøknaden var at flere nære familiemedlemmer hadde deltatt i den separatistiske geriljaen, og blitt drept, noen av dem under omstendigheter som lignet utenomrettslige henrettelser. Senere hadde gutten, som på det tidspunktet var 16 år, blitt anholdt av myndighetene, fraktet til et ulovlig fengsel og torturert. Familien flyktet deretter til Norge.
UNE ga avslag ettersom de ikke fant å legge asylsøkernes forklaring til grunn; hovedspørsmålet i saken var dermed asylsøkernes troverdighet. Dommen konkluderte med at: ”Retten finner således at det vesentlige av de forklaringer som saksøkerne har gitt om hendelsene som skal ha ført til flukten til Norge kan anses som generelt troverdige selv om det er enkelte deler av forklaringen til X som er merkelig.” Retten legger videre til at det ikke er ”usannsynlig” at det faktum at kvinnen X er ”traumatisert og lider av PTSD … kan være medvirkende til at hennes forklaring virker vag og usammenhengende.”
Dommen er ikke rettskraftig, men de prinsipielle hovedmomentene i saken kommer tydelig frem: UNE har vurdert troverdighet urimelig strengt, og ikke vurdert hvorvidt PTSD kan påvirke asylsøkeres forklaring. UNEs avslag fulgte UDIs avgjørelse, der familien fikk avslag på bakgrunn av at det ikke forelå fare for forfølgelse ved retur, noe som også ble avvist av dommen: ”retten er ikke enig i den vurderingen og viser til det som ble opplyst av vitnet … fra Landinfo. Hun uttalte blant annet at president Kadyrov ansvarliggjør familiemedlemmer til opprørerne. Brødre er spesielt utsatt, og også kvinner kan bli innhentet … (sønnen) må da kunne anses å falle inn under begrepet ‘medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning’. Dette er forhold som gjør ham spesielt utsatt.»
Noe av bakgrunnen for dommen mot UNE er at alle seriøse kilder (Human Rights Watch, Amnesty International, Memorial, Europarådet) anser situasjonen i Tsjetsjenia for å være svært vanskelig, og verre nå enn i årene 2006 og 2007. Selv om de omfattende krigshandlingene som preget republikken i de første årene av krigen har opphørt, og deler av republikken er gjenoppbygd, er de grunnleggende trekkene ved menneskerettighetssituasjonen like vanskelige som før. Sikkerhetssituasjonen har dessuten forverret seg siden 2006 og 2007. Landinfos rapporter fra 2009 av og fremover tegner et langt mer dramatisk og nyansert bilde av situasjonen i Nord Kaukasus enn Landinfos rapporter fra årene 2006 og 2007.
I en rapport fra juni i år, beskriver Europarådets Parlamentarikerforsamlings (PACE’s) rapportør, den sveitsiske parlamentarikeren Dick Marty, Tsjetsjenia som den verste menneskerettslige krisen i hele sitt mandatområde:
Menneskerettssituasjonen, rettssystemet og de demokratiske institusjonene gir grunn til alvorlig bekymring. Stadige ’forsvinninger’ av myndighetenes motstandere og menneskerettighetsforsvarere foregår uten at noen dømmes og straffes – sakene blir ikke etterforsket med tilstrekkelig innsats og oppmerksomhet. Familiene til personer som mistenkes for å delta i ulovlige væpnete grupperinger utsettes for represalier (deres hus blir brent, slektninger av mistenkte separatister blir selv bortført eller grovt truet). Det råder et klima av vedvarende press mot media og det sivile samfunn, og rettsvesenet gjør åpenbart ingenting med udådene sikkerhetsstyrkene begår. Alt dette utspiller seg i en atmosfære av økende personifisering av makten, som gitt dets omfang, fremstår som en skam for et demokrati.1
Alt i alt er det etter hvert mange tegn på at praksis i de tsjetsjenske sakene er for streng. Og at kriteriene som lå til grunn for praksisendringen i 2007 ikke lenger er til stede. Vi viser særlig til Landinfos og Europarådets rapporter. Rettsavgjørelsen fra Oslo Byfogdembete må også ilegges særlig vekt, den er klar, og indikerer generelle problemer ved behandlingen av tsjetsjenske saker. Det er dessuten de færreste asylsøkere som har noen reell mulighet til å prøve avslagene sine for retten, på bakgrunn av ressursene dette krever (saksomkostningene staten ble idømt var altså på 200 000 kroner).
Vårt generelle inntrykk, basert på de sakene som kommer til oss2, er at UDI og UNE stadig oftere viser til manglende troverdighet i sine avslag. Mens vedtak i 2008 og begynnelsen av 2009 kunne anføre eldre informasjon fra Landinfo for å rettferdiggjøre avslag, har den nye informasjonen fra Landinfo en annen karakter, og det kan virke som om forvaltningen faller tilbake på manglende troverdighet for å opprettholde avslagsprosenten på saksfeltet. Vårt inntrykk er videre at selv om UNE har gitt sakene en langt mer grundig behandling enn UDI, har den strenge praksisen også konsekvenser for UNE, noe dommen sitert ovenfor er en indikasjon på.
Grunnleggende kan det virke som om det har oppstått en institusjonalisert mistenksomhet under behandlingen av de tsjetsjenske sakene, og at denne mistenksomheten skyldes at det finnes skjulte kriterier for saksbehandling, i dette tilfellet at UDI ønsker å opprettholde den prosentmessige fordelingen de har lagt seg på. Den strenge praksisen bringer UDI, og i noen grad også UNE, i konflikt med alle seriøse kilders vurdering av situasjonen i Nord-Kaukasus. Til syvende og sist kan dette også ramme Norges anseelse som et ansvarlig land i asyl- og flyktningsaker. Den norske Helsingforskomité ber derfor UDI om å vurdere å justere sin praksis slik at den blir i tråd med relevant informasjon om sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen i Nord-Kaukasus.
Vi imøteser UDIs svar på denne henvendelsen.
Med ønske om fortsatt god sommer,
Bjørn Engesland Aage Borchgrevink
Generalsekretær Rådgiver
CC:
– Justis og politidepartementet, v Statsråd Knut Storberget
– UNE, v Knut Erik Pettersen
– Stortingsrepresentantene Akhtar Chaudhry og Heikki Holmås
– Advokatforeningen, v Jonas Myhre
– NOAS, v Sylo Taraku
– Amnesty, v Jon Peder Egenæs
1. The human rights situation, like the functioning of justice and democratic institutions, nonetheless continues to arouse the keenest anxieties: recurrent disappearances of government’s opponents and human rights defenders still remain widely unpunished and are not elucidated with due diligence, reprisals are taken against the families of persons suspected of belonging to illegal armed factions (setting fire to their dwellings; the close relatives of the suspect or suspects are abducted or receive dire threats), there reigns a climate of continuous intimidation of the media and civil society, and the judicial organs plainly do nothing about the misdeeds of the security forces. All this occurs in an atmosphere of personalisation of power which, given its disproportion, appears disgraceful in a democracy. (Parliamentary Assembly of the Council of Europe, Legal remedies for human rights violations in the North-Caucasus Region, Resolution 1738 (2010), adopted 22 June 2010).
2. Den norske Helsingforskomité vil i løpet av høsten ferdigstille en rapport som tar for seg UDIs og i noen grad UNEs vedtak etter praksisendringen.
Om Den norske Helsingforskomité og utlendingsforvaltningen
Den norske Helsingforskomité (DnH) arbeider for å fremme menneskerettighetene og har et særlig geografisk fokus på området som dekkes av Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeide i Europa (OSSE). DnH involverer seg i asylsaker og – spørsmål på bakgrunn av vår spesifikke landkunnskap og vårt generelle menneskerettighetsmandat.
Vi bistår utlendingsmyndigheter, asylsøkere, advokater, organisasjoner og andre med informasjon, det vil si særlig landkunnskap, samt med verifikasjon av opplysninger, blant annet gjennom DnHs omfattende internasjonale nettverk av menneskerettighetsovervåkere.
På grunnlag av våre egne undersøkelser, samt vårt nettverk av regionale samarbeidspartnere, presenterer DnH informasjon, analyser og vurderinger i forbindelse med asylsaker eller –spørsmål. DnH representerer ikke asylsøkere overfor norske utlendingsmyndigheter eller norske og internasjonale domstoler.
DnH ønsker å formidle faktabasert, solid og etterprøvbar informasjon. Ettersom DnHs formål er å fremme menneskerettighetene, er DnH forpliktet til å analysere de menneskerettslige implikasjonene i de enkelte asylsaker og – spørsmål og legge frem sine vurderinger i den anledning.