Konstituert justisminister Grete Faremo,
22. februar 2010
Stans tvangsretur av tsjetsjenske asylsøkere!
Kjære justisminister Grete Faremo,
Vi ber deg stoppe tvangsretur av asylsøkere fra konfliktområdene i Nord-Kaukasus i Russland inntil utlendingsforvaltningen etablerer en praksis som samsvarer med rettspraksis og relevant landinformasjon. I tillegg ber vi deg om å utvise varsomhet med å tvangsutsende folk før de har fått reell mulighet til å klage endelige avslag inn for retten.
I januar ble minst femti personer arrestert og tvangsreturnert til Russland med UNEs avslag i hånden. Disse personene hadde dermed ingen reell mulighet til å klage vedtakene sine inn for domstolene. I noen av disse sakene hadde Den norske Helsingforskomité (DNH) bidratt med informasjon, som indikerte fare for forfølgelse ved retur. I en av sakene fikk advokaten innvilget utsatt iverksettelse basert på ny informasjon fra DNH, men i andre saker ble personene sendt ut og informasjonen fra organisasjonene ignorert.
I Dagbladet 25. oktober i fjor tilbakeviste justisminister Knut Storberget organisasjonenes kritikk av praksis i de såkalte ”tsjetsjenske sakene”, og sa at behandlingen av disse asylsakene var ”rettssikker”. Men med denne hastverksprosedyren for utsendelser, som endestasjon for en saksbehandling som ikke har vært grundig og rettferdig, risikerer Norge å bryte med sine internasjonale forpliktelser. I følge artikkel 13 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen skal folk ha tilgang til et effektivt rettsmiddel. Det har de ikke, når de får vedtakene samtidig med at de blir satt på flyet. I alle fall en av disse deportasjonssakene vil få et rettslig etterspill. Det ville være svært alvorlig om statens vedtak skulle omgjøres av domstolen i en asylsak der fem av seks familiemedlemmer allerede er deportert.
Prinsipielt er vi enige med regjeringen i at asylsøkere som har fått avslag etter en grundig og rettferdig behandling av sine asylsøknader skal reise ut. Effektuering av negative vedtak kan åpenbart innebære krevende situasjoner for staten. Når det er sagt er organisasjonene fremdeles uenige i tvangsretur av denne søkergruppen, ettersom det her etter vårt syn foreligger systemsvikt som har ført til at saksbehandling i de tsjetsjenske sakene har ikke vært forsvarlig. Dette fremgår ikke bare av flere nylige domsavsigelser, men også av rekke andre indikatorer som vi har redegjort for overfor både UDI, UNE og departementet tidligere.
Vi viser særlig til DNHs brev til UDI 26. juli 2010, samt til organisasjonenes brev til justisministeren 22. oktober i fjor. Der tok vi blant annet opp at Norges praksis var om lag tre ganger strengere enn det europeiske gjennomsnittet. Selv om UNE bruker uforholdsmessig store ressurser på å behandle disse sakene, og har en omgjøringsprosent i tsjetsjenske saker som i alle fall er dobbelt så høy som for neste gruppe med asylsøkere, er også UNEs saksbehandling i mange tilfeller preget av de samme problemene som gjelder for saksbehandlingen i UDI, noe rettspraksis på viser.
DNH har bidratt med informasjon i tre saker som har gått for retten i løpet av de siste månedene, samt bidratt med informasjon i to saker som ble omgjort av UNE etter at stevning var tatt ut. Vi har også bidratt med informasjon i en rekke andre saker i forvaltningen, hvorav mange er blitt omgjort av UNE, men vil her forholde oss til de tre pluss to sakene nevnt ovenfor, ettersom disse ble avgjort i rettsapparatet, eller umiddelbart før de havnet i domstolene. Man må dermed anta at disse beslutningene har særlig betydning i en vurdering av om praksis er rettssikker, slik du hevder.
I alle disse sakene fikk asylsøkerne medhold. Av de tre dommene, er én rettskraftig, en er anket, mens fristen for anke i en lagmannsrettskjennelse fra januar går ut i slutten av februar. Til sammen underbygger disse tre dommene og de to omgjøringene fra UNE de prinsipielle innvendingene organisasjonene tidligere har lagt frem.
I brevet til justisminister Knut Storberget datert 22. oktober 2010 skrev vi, med referanse til UDIs praksisnotater, at ”Norsk praksis er basert på utdatert landinformasjon fra 2005 og 2006, og tar ikke hensyn til nye og urovekkende rapporter fra seriøse kilder som Human Rights Watch, Memorial, Europarådet og Landinfo, utlendingsforvaltningens egen fagenhet for landinformasjon.”
Dette avfeide Storberget 25. oktober, og skrev at påstanden om at forvaltningen ikke tar hensyn til Landinfos nye rapporter ”faller på sin egen urimelighet”. Likevel er det slik at to av dommene og begge omgjøringene eksplisitt viser til Landinfos vitnemål og rapporter, når de påpeker at UNE har vurdert landsituasjonen feil. Landinfo gir gjennomgående et annet og mer kritisk bilde av situasjonen i Nord Kaukasus enn det særlig UDI, men også UNE, vanligvis legger til grunn.
I brevet til Storberget 22. oktober 2010 påpekte vi at ”UDI og UNE stadig oftere viser til manglende troverdighet som grunnlag for sine avslag. Tsjetsjenske asylsøkere blir møtt med institusjonalisert mistenksomhet, ettersom det de forteller ikke stemmer med den situasjonsbeskrivelsen av Nord-Kaukasus som UDI og UNE legger til grunn.” I to av dommene og begge omgjøringene påpekes det at UNE har vurdert troverdighet urimelig strengt. I to av dommene avviser retten dessuten henvisning til såkalt internflukt-alternativ, altså at asylsøkerne kan bosette seg andre steder i Russland utenfor Tsjetsjenia.
Amnesty International Norge, Den norske Helsingforskomité og NOAS frykter at enkelte av asylsøkerne som nå skal tvangsutsendes etter avslag har legitime krav på beskyttelse. De mange omgjøringene i Utlendingsnemnda (UNE) tilsier en praksisendring i UDI. Men også klager mot UNE har fått medhold i rettsvesenet. At det foreløpig ikke er mange rettskraftige kjennelser, skyldes at tilgangen til domstolene for asylsøkere er begrenset av økonomiske årsaker. I praksis er advokatforeningens pro bono-ordning ofte den eneste mulighet asylsøkerne har til å henvende seg til domstolene. Derfor må dommene i disse sakene studeres nøye. De understreker det organisasjonene har hevdet i lengre tid: Norsk asylpraksis er basert på et feilaktig bilde av situasjonen i Nord-Kaukasus, og må endres.
Jon Peder Egenæs Bjørn Engesland Ann-Magrit Austenå
Generalsekretær Generalsekretær Generalsekretær
Amnesty International Norge Den norske Helsingforskomité NOAS
CC: Direktør Ida Børresen, UDI
Direktør Terje Sjeggestad, UNE
Bakgrunn:
Europarådet beskriver Nord-Kaukasus som den verste menneskerettslige krisen i sitt mandatområde, preget av ”forsvinninger”, drap, tortur og rettsløshet. Amnesty International Norge, Den norske Helsingforskomité og NOAS har vært svært kritiske til norsk praksis i tsjetsjenske saker siden den ble endret høsten 2007. Før praksisendringen fikk omtrent tre fjerdedeler av søkerne opphold. Nå får omlag 85 prosent avslag.
Ifølge FN-tall fra 2009, er norsk praksis tre ganger strengere enn det europeiske gjennomsnittet (i Norge får 14 prosent opphold, mens det tilsvarende tallet i Europa og Nord-Amerika er 38 prosent). I 2010 innvilget UDI 34 og avslo 543 saker, noe som gir en innvilgelsesprosent på 6.
På grunn av rask og ofte lite grundig saksbehandling hos UDI, har UNE brukt uforholdsmessig store ressurser på de tsjetsjenske sakene, og omgjort i alle fall dobbelt så mange vedtak i tsjetsjenske asylsaker i forhold til neste flyktninggruppe (minst 10 prosent mot 5,5 prosent for irakere – statistikken er litt uklar fordi den ikke skiller mellom saker fra Nord Kaukasus og andre russiske saker).