Utgangspunktet for Helsingforskomiteens konklusjoner og anbefalinger er de menneskerettslige forpliktelsene Norge har påtatt seg i forhold til å respektere og sikre internasjonale menneskerettigheter, som i dag også omfatter særlige rettigheter for etniske og språklige minoriteter.
Rapporten konkluderer med at overgrepene ikke utgjorde forbrytelser mot menneskeheten i juridisk forstand, men at flere av elementene som inngår i denne internasjonale forbrytelseskategorien var til stede i den norske politikken, blant annet systematisk å frata foreldrene barna og å tvangssterilisere medlemmer av gruppen. En av hovedanbefalingene i rapporten er at det etableres en sannhetskommisjon om norske myndigheters overgrep mot romanifolk/tatere. En slik sannhetskommisjon vil kaste lys over alle overgrep begått av norske myndigheter mot romanifolket/taterne, og vil bidra til å legge et solid grunnlag for det som er dagens linje i forhold til romanifolket/taterne, nemlig å støtte kulturell overlevelse og å bekjempe diskriminerende holdninger og praksis.