Menneskerettighetsutfordringer i Kosovo:
• Rettsvesenet er fortsatt svakt og overlesset av et enormt etterslep av saker. Det er et problem at dommer ofte ikke iverksettes og det er allment antatt at korrupsjon ved domstolene er utbredt. Domstolene er liten grad egnet til å sikre at politiske og administrative organer holder seg innenfor de rammer som lover og menneskerettighetsforpliktelser setter.
• Andre måter å hevde sine menneskerettigheter på er svakt utbygd. Ombudsmannsordningen har blitt svekket og er ikke egnet til å beskytte borgerens rettigheter.
• Minoriteten Roma, Ashkali og Egyptere (RAE) diskrimineres mht. utdanning, arbeid og deltakelse i det offentlige liv, hvor de skårer systematisk dårligere enn andre grupper. Særlig Roma (den serbisk-talende og serbisk-assosierte delen av gruppen) er i en vanskelig posisjon. Stadig flere RAE blir utsendt fra Europa til Kosovo, men disse får lite eller ingen hjelp ved retur unntatt fra egne nettverk, noe ytterligere presser livsgrunnlaget for denne gruppen i Kosovo.
• Retur av minoriteter skjer med noe under 1000 returer pr år, men en masseretur er i svinnende grad realistisk. Dette sementerer de demografiske virkningene av væpnet konflikt. Hovedfokus hos nasjonale og internasjonale aktører er på å holde på de minoritetene der de nå er. Den reelle oppslutningen om dette målet er varierende. Nye kommuner i sør som har gitt den lokale serbiske minoriteten større mulighet for politisk selvstyre og deltakelse er i likhet med et omfattende kulturminnevern rundt den ortodokse kirkes eiendommer positivt. Derimot er det vanskelig å se en helhetlig gjennomført politikk som fremmer alle gruppers deltakelse i samfunnet.
• Få av de ansvarlige for alvorlige brudd på internasjonale menneskerettigheter og humanitærretten har blitt tiltalt og dømt, men et 20-talls dommer ble avsagt i fjor. Et 70-talls saker er under ettforskning. Tiltalte med politiske forbindelser eller posisjoner og som hadde ledende posisjoner under konflikten har som regel ikke blitt tiltalt og i sakene som har vært reist har de blitt frikjent.
Alt tyder på at dommer og vitner i slike saker har blitt utsatt for sterkt press og at disse i liten grad har effektiv beskyttelse i Kosovo.
• Et stort antall krigsforbrytelser i Kosovo ble begått av serbere som i dag befinner seg utenfor Kosovos grenser. Dette tydeliggjør at Kosovo må styrke samarbeidet med nabostatene, særlig Serbia, for å sikre påtale, pågripelse og dom i slike saker.
• Journalister som arbeider med krigsforbrytelser eller korrupsjonssaker har blitt utsatt for vold og trusler.
• Journalister og mediehus rapporterer om store problemer med tilgang til offentlige opplysninger. Regjeringsapparatet har ikke pressetalsmenn eller informasjonstjeneste og svarer ikke på henvendelser fra journalister. Offentlig innsynsrett følger av grunnloven, men praktiseres knapt. Det ledende uavhengige mediehuset BIRN opplyser at de i årene 2011 og 2012 rettet mer enn 100 spørsmål til statsministrenes kontor, uten noen gang å få svar. Av 200 innsynsbegjæringer er ca 30% besvart, de fleste med avslag. Medier har ikke fått tilgang til opplysninger om økonomisk støtte til politiske partier og ingen fra regjeringsapparatet har ønsket å uttale seg om dette.
Foto: MSC / Koch