Skal Peter Handke stilles for retten? I et innlegg i VG 28. september mener Handkes forlegger og forfatterkollega Karl Ove Knausgård at det må være konsekvensen av Helsingforskomiteens kritikk av Ibsenprisutdelingen til den østerrikske forfatteren, som i mange år har gjengitt krigspropaganda på Balkan. Ellers blir det «bare ord».
Det er en besynderlig problemstilling. Helsingforskomiteen har understreket at Handke er beskyttet av ytringsfriheten og berømmet Knausgård for| å ha gått i rette med dem som mener noe annet. At vi kritiserer Ibsenprisjuryen for å hoppe bukk over de politiske implikasjonene av Handke-utdelingen, betyr ikke at vi ønsker Handke i fengsel.
I et innlegg i VG 27. september ga vi eksempler på hvor Handke trår feil i Bosnia-engasjementet. I likhet med serbiske ultranasjonalister hevder han at Srebrenica var «hevn, ikke folkemord», at de døde var soldater, ikke sivile, og at drapene ble utført av bosniske serbere uten innblanding fra Serbia.
Knausgårds respons er at Handke kan få Nobelprisen, men det er vel strengt tatt ikke det vi diskuterer?
Denne saken har en bakgrunn som Knausgård unngår å snakke om: krigen i Bosnia og dens etterspill. Titusenvis av sivile ble massakrert, over 80 prosent av dem var muslimer, ifølge en norsk-støttet kartlegging. Serbiske og bosnisk-serbisk paramilitære og militære enheter sto bak mesteparten av forbrytelsene.
Mange faktorer spilte inn i den blodige oppløsningen av Jugoslavia, men politikken om å opprette «rene» serbiske områder som er forbundet med den serbiske lederen Slobodan Milosevic var den viktigste.
Snart tyve år etter krigens slutt er Bosnia fremdeles et delt land og kampen om historien pågår. Handke er en viktig skikkelse i regionen, og assosieres med de ytterliggående nasjonalistene. Helsingforskomiteens rolle i denne saken har vært å få frem dette aspektet av Handkes mangslungne virke, blant annet ved å hente en serbisk menneskerettighetsforkjemper til Oslo. Hennes budskap var at Handke sto i veien for forsoning på Balkan.
Vi støtter Knausgårds oppfordring om å lese Handkes verker, men vil samtidig anbefale alle – ikke minst Ibsenjuryen – å sette seg inn i konteksten til de jugoslaviske reportasjene hans.
Mot denne bakgrunnen blir essayistikken hans interessant fordi den gir et bilde av en stor europeisk kunstner som svikter kapitalt i møtet med en virkelighet av folkemord og massevoldtekt. Det er en historie å ta lærdom av.
Les innlegget i VG her.