Etter Putins tale mandag 21 februar, virker et storangrep på Ukraina stadig mer sannsynlig. På statlige russiske medier er det en strøm av lite troverdige nyheter som angivelig viser at Ukraina angriper de såkalte folkerepublikkene Luhansk og Donetsk. Anerkjennelsen av disse er et nytt folkerettsbrudd fra russisk side. I talen sin hevdet Putin igjen at Ukraina ikke er en reell stat, noe som vanskelig kan tolkes som annet enn en krigserklæring.
President Putin har gått til krig i Europa tidligere, i Tsjetsjenia i 1999, Georgia i 2008 og Ukraina i 2014. Alle konfliktene har vært preget av krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, men konsekvensene for den russiske militære og politiske ledelsen har vært små. Vanlige folk bærer byrden, mens kretsen av oligarker rundt Kreml lever med straffefrihet. Putins popularitet gikk i taket etter okkupasjonen av Krim. Dermed er terskelen lav for på nytt å gå til krig.
Kan hende er motivasjonen for storkonflikt et ønske om å få fokus vekk fra problemene i russisk økonomi, pandemiens herjinger og økende misnøye med regimets hardhendte behandling av kritikere. Russland er et samfunn preget av skjevfordeling og systemisk korrupsjon. For Kreml representerer demokratiet i Ukraina trusselen om at folk vil kreve sin del av kaka. I tillegg ønsker Putin øyensynlig å stable det russiske imperiet på beina igjen.
Putins beslutninger er en fare for ukrainske liv og for reglene Europa har vært bygget på etter Den andre verdenskrig: Respekt for menneskerettighetene og forbud mot militær aggresjon. Russland ønsker anerkjennelse for en interessesfære som vil begrense nabostaters frihet. Om Donald Trump hadde vært president, ville USA kanskje ha hatt forståelse for kravet? Kan hende blir en ny krig i Ukraina et vendepunkt for Europa.
For å støtte Ukraina og forsvare demokratiet, må Norge vise Kreml at krig har kostnader. Norge har tradisjonelt fulgt EU i sanksjonspolitikken mot Russland, men for å forsvare en europeisk orden basert på menneskerettigheter og grunnleggende regler, må regjeringen også vise vilje til å innføre egne tiltak mot Russland. Her er tre tiltak Norge bør vurdere for å straffe eventuell russisk aggresjon.
Den nye sanksjonsloven åpner for at Norge kan innføre sanksjoner mot enkeltpersoner, som har begått folkerettsbrudd, inkludert grove menneskerettighetsbrudd, hvis en gruppe likesinnete nasjoner også har gjort det. Denne kunne brukes mot en rekke russiske tjenestemenn, som allerede er underlagt sanksjoner i USA, Canada, EU og Storbritannia. Tiltaket ville ikke hatt store konsekvenser i praksis, men demonstrert at også Norge er villig til å bruke målrettete sanksjoner mot den russiske eliten.
Viktigere er tiltak for å redusere den norske statens rolle som investor og eier i Russland gjennom Oljefondet (Statens pensjonsfond utland) og Equinor.
Gjennom Oljefondet eier Norge aksjer i russiske selskaper som allerede er på EUs sanksjonsliste etter forrige invasjon av Ukraina, som den statlige gassgiganten Gazprom og statskontrollerte Sberbank. Fondets portefølje i Russland er verdt rundt 30 milliarder norske kroner, og inkluderer aksjer i energi- og finansselskaper som er bærebjelker i Kremls kleptokrati. Oljeselskapet Surgutneftgaz er for eksempel kjent som «Putins sparegris».
Siden satsingen på det store, arktiske gassfeltet Sjtokman kollapset i 2012, har Equinor samarbeidet tett med Rosneft, oljegiganten som ledes av Igor Setsjin, en av Putins gamle venner fra KGB. Selskapene samarbeider blant annet om utnyttelse av teknisk krevende olje-forekomster i Samara-regionen. Putin har aldri lagt skjul på at energi er et strategisk våpen, og at Rosneft og Gazprom er statens forlengede armer i olje- og gassmarkedene. Den norske statlige eierskapsmodellen er passiv, og gir Equinor frie tøyler, men er det bærekraftig at et selskap som har Norge som hovedeier har Rosneft som «strategisk partner»?
Norsk statlig eierskap bør ikke innebære strategisk samarbeid med selskaper som finansierer Russlands aggressive politikk mot egne innbyggere, aggresjon mot nabostater og andre Kreml oppfatter som fiender. Regjeringen har tidligere snakket om å revurdere eierskapsmodellen i lys av klimakrisen. Grove folkerettsbrudd er en annen god grunn for den norske staten til å gi Equinor, og andre statseide selskaper, klare retningslinjer.
Oljefondet bør ikke investere i strid med Norges interesser i fred, respekt for menneskerettigheter og kamp mot korrupsjon. Å selge hele eller i alle fall deler av den russiske porteføljen vil være et tydelig signal om at Norge mener alvor når regjeringen reagerer mot folkerettsbrudd og trusler om krig.