Nedenfor følger innlegget i sin helhet:
Vi støtter også forslag fra KrF om at det må være rett til fri rettshjelp i statsborgerskapssaker, og at foreldelsesfrist bør utredes.
Hovedregelen må være grundig vurdering av alle relevante forhold før en person kvalifiserer til å søke om statsborgerskap. Det er på dette stadiet kontrollen bør være nøye slik at det er liten mulighet for å jukse.
Det menneskerettslige vernet om retten til statsborgerskap er sterkt. Verdenserklæringen uttrykker det slik i artikkel 15: «1. Enhver har rett til et statsborgerskap.
2. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.»
Også konvensjonene i menneskerettsloven inneholder bestemmelser om statsborgerskap. I Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter heter det blant annet at «ethvert barn har rett til å erverve et statsborgerskap» (artikkel 24(3)). En lignende bestemmelse er tatt med i FNs konvensjon om barnets rettigheter (artikkel 7).
Norge er dessuten bundet av to FN-konvensjoner og en Europarådskonvensjon som inneholder en rekke bestemmelser om statsborgerskap. Europarådets konvensjon om nasjonalitet (statsborgerskap) trådte i kraft for Norges del 1. oktober 2009. Den er av særlig betydning for de spørsmål som ligger til grunn for forslaget om å endre statsborgerloven.
Folkerettens bestemmelser gjenspeiler at det å frata en person statsborgerskap er meget alvorlig for vedkommende. Det fører til tap av rettigheter, og kan også ha alvorlige konsekvenser for medlemmer i personens familie. De vil som regel være uten skyld i de forhold som ligger til grunn for å tilbakekalle statsborgerskapet.
Det er særlig alvorlig å ta statsborgerskapet fra en person som da blir statsløs. Statene har en forpliktelse etter internasjonal sedvanerett til å unngå beslutninger som fører til at noen blir statsløse.
Ifølge Den europeiske konvensjonen om nasjonalitet skal «statelessness … be avoided» (artikkel 4(b)). Unntaket er hvis statsborgerskapet ble ervervet «by means of fraudulent conduct, false information or concealment of any relevant fact attributable to the applicant». Bare da kan det tilbakekalles (artikkel 7(3)).
Vi mener at konvensjonen med disse formuleringene setter en meget høy terskel for å tilbakekalle statsborgerskapet til en person som da blir statsløs.
Dette er en viktig del av vår begrunnelse for at vurderingen om tilbakekallelse bør foretas av en domstol:
– Det er et meget inngripende tiltak og særlig i saker hvor vedkommende blir statsløs setter folkeretten en høy terskel. Det må foretas en krevende juridisk vurdering av om de forholdene som ligger til grunn for tilbakekallelse kommer over denne terskelen;
– Det vil i mange saker være tvil og sterk uenighet om «relevante fakta». Vi mener at domstolene er best egnet til å vurdere fremlagte bevis og motbevis;
– Statsborgerloven inneholder både en generell klausul om at den gjelder med «de begrensninger som følger av overenskomster med andre stater og folkeretten for øvrig», og forbehold om at noen av bestemmelsene ikke gjelder hvis de medfører at noen blir statsløs (i §§ 6, 20 og 25). Hensynet til å unngå statsløshet gjennomsyrer loven, og bør veie tungt også i saker om å tilbakekalle statsborgerskap. Dette er en overordnet vurdering vi mener en domstol best kan foreta.
I tillegg til folkerettslige argumenter, vil vi også anføre en erfaringsbasert betraktning. Det er anslått at det finnes om lag 12 millioner statsløse i verden i dag. I de områdene hvor Helsingforskomitéen har mye av sin virksomhet – i det tidligere Sovjetunionen og Øst- og Sentral-Europa – ble tusenvis av mennesker statsløse på 1990-tallet da gamle stater gikk i oppløsning og nye ble til. Vi har sett hva statsløshet kan føre til for enkeltpersoner. Hjemløshet og et liv på flukt blir ofte resultatet.
Folkeretten reflekterer til en viss grad konsensus blant statene om å bekjempe statsløshet. Den lar tvilen komme den som risikerer statsløshet til gode. Og den er ment å hjelpe den statsløse til å erverve statsborgerskap.
Men folkeretten slik den fungerer i dag løser ikke problemet. Mange stater følger ikke opp sine forpliktelser og på noen punkter er kanskje ikke bestemmelsene gode nok.
Vi mener at dette bildet må prege Norges holdning til å bekjempe statsløshet og hvordan vi vurderer saker om tilbakekall av statsborgerskap. Etter vår vurdering er det et sunnhetstegn at det blir sterke reaksjoner i Norge når myndighetene tar statsborgerskapet fra en velintegrert person som har bodd i Norge i 17 år.
Vi mener Norge bør være rausere i slike saker. Vi må yte fri rettshjelp og vi må sette en foreldelsesfrist. Det er i pakt med våre beste tradisjoner.
Og et bidrag til å løse et alvorlig globalt problem.