Artikkelen har vært publisert 11. april 2017 på Nye Meninger.
I forkant av presidentvalget i Bosnia i oktober 2014 ankom om lag 140 russere i kosakk-uniformer Banja Luka i den serbiskdominerte delen av landet. En av dem var Nikolaj Djakonov, som har ledet paramilitære kosakkenheter på Krim. De skulle angivelig delta i en folkedansfestival, men lokale medier fant fort ut at ingen av gjestene visste hvor festivalen skulle finne sted, om de skulle opptre og hvor lenge de skulle være i landet.
Den nasjonalistiske og prorussiske presidenten Milorad Dodik erklærte før valget at hans mål var en folkeavsteming om løsrivelse av Republika Srpska fra Bosnia hvis han vant. Putin har gjennom media uttrykt «utvetydig støtte» til Dodik og lovet å forsvare Republika Srpska mot «motstandere av Daytonavtalen», selv om avtalen faktisk ikke tillater ensidig løsrivelse.
Russland anklages også for å stå bak kuppforsøket i Montenegro i fjor høst. Motivet kan ha vært å hindre landet fra å bli medlem i NATO. «Moskva driver en slags krig mot EU», mener den tidligere montenegrinske presidenten Milo Ðukanovic. Han har oppfordret EU til å reagere på den destruktive russiske innblandingen på Vest-Balkan etter at Montenegro, som han sier, «forhindret Russlands forsøk på å avsette den provestlige montenegrinske regjeringen». Det kan se ut som om Russland ville bruke Montenegro til å demonstrere overfor EU og NATO at de ikke kan ekspandere videre uten russisk samtykke.
Samtidig er EUs engasjement på Vest-Balkan blitt mindre de siste ti årene mens Russland stadig får større innflytelse og innlemmer regionen i sin interessesfære. EUs troverdighet er svekket, og Russlands rolle bidrar til å hindre landene fra å knytte seg tettere til både NATO og EU.
Det er flere problemer med denne utviklingen. Før det første relativiserer Russland grunnleggende europeiske verdier, menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati. For det andre bruker Russland EUs svakheter til å løfte fram seg selv som alternativ. Russland forsøker å øke sin innflytelse gjennom stor grad av tilstedeværelse; politisk, militært og økonomisk og gjennom etterretning og propaganda.
«Russlands strategi de siste årene har vært å bruke Sputnik – og mer enn 20 andre pro-Kreml medier – til å destabilisere regionen og diskreditere EU og Serbias medlemskapsambisjoner», sier Jelena Milic, direktør for CEAS, en pro-NATO tenketank i Beograd. «Moskva har lykkes i å fremstille seg selv som en partner, en hundre år gammel pan-slavisk bror og forsvarer av Serbias interesser, blant annet gjennom markert støtte til Beograds territorielle krav overfor Kosovo og blokkering av FN-resolusjoner om Srebrenica-massakren», sier hun.
Moskva støtter nasjonalistiske politikere i regionen der en stor del av befolkningen er ortodokse, særlig serbiske politikere i Serbia, Bosnia, Montenegro, Kosovo og Makedonia. En stor del av dem er prorussiske. Det sies at «det serbiske hjertet er i Russland, mens hjernen er i Vesten».
Statene i regionen er i den største politiske krisen etter krigene på 1990-tallet. Regionen er åsted for global maktkamp og svake politikere fra Balkan snakker ikke seg imellom, men bare til ytre aktører som Russland, Tyrkia og EU.
Til tross for den økende uroen over utviklingen på Balkan, gjør ikke EU noe mer enn å utrykke sin bekymring og love «å fortsette å følge med». Erklæringer om at EU fremdeles er åpen for land fra regionen, vekker ikke lenger noen begeistring: Dette har EU gjentatt de siste 20 årene. Mange har mistet troen på EUs institusjoner, europeisk demokrati og menneskerettigheter, godt hjulpet av ovennevnte relativisering av disse verdiene fra russisk side.
Populistiske bevegelser i medlemslandene Polen, Ungarn, Frankrike og andre gjør ikke situasjonen bedre. EU slokker fra tid til annen mindre branner, men klarer aldri få noe viktig til. EU-politikere er naive hvis de tror at de gjennom foreldede budskap og litt penger kan få tilbake sin tapte troverdighet på Balkan.
Vest-Balkan trenger EU. Trenger EU Vest-Balkan? Hvis svaret er ja, bør EU erklære regionen som sin prioritet og gjøre seg klar til en kamp om den.
Enver Djuliman
Befolkningen ønsker nok å oppfylle sine drømmer i EU-land, ikke i Russland. Men det er ikke nok til at EU skal beholde regionen i sin sfære.
Vest-Balkan trenger EU. Trenger EU Vest-Balkan? Hvis svaret er ja, bør EU erklære regionen som sin prioritet og gjøre seg klar til en kamp om den.
For å få troverdigheten tilbake og bidra til positiv utvikling bør EU komme sterkere tilbake med sine krav om demokrati og godt styresett. I tillegg må EU vise sin styrke gjennom å oppnå konkrete resultater og ha fokus på menneskerettigheter og demokratiske prinsipper i møte med landene på Balkan. EU må også øke støtten til det sivile samfunn i regionen, noe som er blitt forsømt de siste 10 år. Uten et sterkt lokalt sivilt samfunn som ansvarliggjør statene når det gjelder demokrati og menneskerettigheter, vil EU ikke lykkes.
For det står om demokrati, menneskerettigheter og likeverd på den ene siden mot ekskluderende etno-nasjonalisme og identitetspolitikk på den andre.
EU bør gripe fatt i følgende utfordringer:
• Makedonia har vært et kandidatland for medlemskap i EU helt siden 2005, men medlemskapet blir blant annet hindret av at EU-medlemmet Hellas nekter å anerkjenne navnet Makedonia. Det må finnes en løsning på dette.
• Fem EU-land, Kypros, Spania, Hellas, Romania og Slovakia, har ennå ikke anerkjent Kosovo som selvstendig stat. Det bør skje nå.
• Daytonavtalen for Bosnia-Hercegovina virker ikke, den hindrer utvikling og skaper ustabilitet. EU bør støtte en prosess for å omorganisere og demokratisere staten.
• EU bør støtte ideen om å etablere en tollunion mellom landene i regionen og inkludere næringslivet i regionen med næringslivet i EU-landene.
• Intensivere medlemsforhandlinger med Bosnia, Serbia og Montenegro.
Norge bør også trappe opp sin støtte til demokrati og menneskerettigheter på Balkan. Politisk er støtte til EUs, Europarådets og OSSEs arbeid i regionen viktig. Dersom verken EU eller Norge vil engasjere seg for å påvirke utviklingen i positiv retning, hvem kommer da på banen? Russland? Tyrkia? Eller de to sammen.