Rettsoppgjør i Irak
Av Gunnar M. Karlsen, assisterende generalsekretær i Den norske Helsingforskomité
30 april 2003
USA og Storbritannia ønsker å overlate rettsoppgjøret mot toppfolkene i Saddam Hussein-regimet til en irakisk domstol. Men et uavhengig, upartisk og effektivt rettsoppgjør kan bare sikres ved at en etablerer en domstol med internasjonal forankring. Norske myndigheter bør ta til orde for en slik løsning, og argumentere for at FNs erfaring på dette feltet blir utnyttet.
Saddam Hussein-regimet var ansvarlig for omfattende overgrep. Mange så alvorlige at de i folkeretten er definert som internasjonale forbrytelser, blant annet folkemordet mot kurderne i Nord-Irak, ‘forbrytelser mot menneskeheten’ mot Shia-muslimer i Sør-Irak, krigsforbrytelser i krigene mot Iran og Kuwait og generell undertrykkelse av befolkningen med tortur og “forsvinninger” som virkemidler.
Iraks rettsvesen har siden slutten av 1960-tallet vært underlagt Det revolusjonære kommandorådet, og kan ikke utgjøre en ramme for et troverdig rettsoppgjør. Og det vil ta tid å bygge opp en ny irakisk domstol med den nødvendige tillit. Et viktig anliggende er dessuten å unngå ‘seierherrens justis’. En domstol sammensatt av eksil-irakere og amerikanere kan ikke unngå et slikt stempel.
Innvendinger mot internasjonale rettsoppgjør er at de er dyre, tar lang tid og skjer i stor avstand fra samfunnet der forbrytelsene fant sted.
Domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda koster hver rundt 100 millioner dollar per år. Det er mye penger, men disse internasjonale institusjonene har bidratt til en upartisk og uavhengig straffeforfølging av de med størst ansvar som ellers ville ha vært utenkelig.
Særlig domstolen for Rwanda er blitt kritisert for å være lite effektiv. Men i opprettelsen av en ny internasjonal domstol kan man bygge på erfaringene fra disse domstolene, slik spesialdomstolen for Sierra Leone er et eksempel på. Det er mulig å etablere en effektiv internasjonal domstol ved at man nøye avgrenser mandatet og etablerer effektive planer og rutiner.
Sierra Leone-domstolen er også et eksempel på at det er mulig å løse problemet med stor distanse. Her skal sakene behandles i offentlighet i hovedstaden Freetown og med radiooverføring til hele landet. En internasjonal domstol for Irak bør derfor ligge i Bagdad og rettsmøtene være lett tilgjengelig for offentligheten. Den kan også ha et betydelig innslag av irakiske jurister, og på den måten på sikt bidra til å utvikle det nasjonale rettsvesenet.
Endelig er det et argument for å gjennomføre et internasjonalt rettsoppgjør at det vil hindre at dødsstraff blir brukt. Å gjennomføre omfattende henrettelser er ingen løsning hvis målet er å fremme respekt for menneskerettighetene og å forebygge fremtidige overgrep.
Norske myndigheter bør fronte et rettsoppgjør med en sterk internasjonal forankring slik at uavhengighet og upartiskhet kan sikres. Men de bør også støtte komplementære mekanismer for sannhet og forsoning, siden rettsoppgjøret bare vil omfatte de med størst ansvar. Endelig må de nye myndighetene i Irak oppfordres til å ratifisere vedtektene for den faste internasjonale straffedomstolen, slik Afghanistan har gjort. Det er en håndfast måte å ta avstand fra forbrytelser mot menneskeheten i fremtidens Irak.
Et eget spørsmål er behandling av krigsforbrytelser som kan ha funnet sted i den siste krigen. Myndighetene i USA har signalisert at de kan tenke seg å bruke militærdomstoler lik dem de vil stille fangene på Guantánamo-basen for. Dette er en dårlig løsning hvis en setter uavhengighet og upartiskhet i høysetet.
Hva med overgrep koalisjonsstyrkene kan ha begått? Her er situasjonen at USA ikke er medlem av Den internasjonale straffedomstolen, mens Storbritannia og de andre partnerne er det. Myndighetene i disse landene er dermed underlagt internasjonalt press for å vurdere om egne styrker har utført straffbare handlinger.
USA svekker egen troverdighet i kampen mot straffrihet når landet stiller seg utenfor dette systemet.