Blant de drepte var 334 gisler, og 186 av dem var barn. – Dessverre er Beslan symptomatisk for russiske myndigheters holdning til menneskeliv, sier Bjørn Engesland, generalsekretær.
Vi ser det i dag i Øst-Ukraina hvor over 2500 liv har gått tapt i kamper mellom separatister og russiske soldater på den ene siden og ukrainske regjeringsstyrker på den andre. Vi har sett det i konfliktene i Tsjetsjenia, Dagestan og andre steder i Nord-Kaukasus, og vi så det også under en annen kjent gisselaksjon, i Dubrovka-teateret i Moskva i 2002. Myndighetene velger å bruke våpenmakt der forhandlinger og støtte til moderate krefter kunne ha ført frem. Det er uskyldige sivile som må bære byrden.
En gruppe militante separatister fra Tsjetsjenia og Ingusjetia beleiret skolen på første skoledag etter sommerferien og tok over 1100 elever og lærere som gisler. Noen få greide å flykte. I skuddvekslingene mellom gisseltakerne og sikkerhetsstyrkene, som endte med at sikkerhetsstyrkene stormet skolen 3. september, ble et stort antall såret og drept.
Den eneste av gisseltagerne som overlevde, tsjetsjeneren Nurpasij Kulajev, har senere blitt dømt til livstidsfengsel for terrorisme og mord. Den tsjetsjenske separatistlederen Sjamil Basajev tok på seg ansvaret for gisseltakingen. – Det er av stor betydning at gisseltakere og de som står bak slike aksjoner blir ansvarliggjort, sier Engesland. Men også de som styrte myndighetenes meget kritikkverdige håndtering av gisselaksjonen burde stilles til ansvar. En uavhengig granskning burde ha vært gjennomført for å klargjøre hendelsesforløp og ansvarsforhold. Det er fortsatt strid om mange forhold knyttet til Beslan-tragedien.
Det har riktignok vært noen undersøkelser. Men de har enten manglet uavhengighet eller tyngde til å slå igjennom. De pårørende til de mange drepte har gjennom en rekke rettssaker forsøkt å finne svar og rettferdighet. Men ingen myndighetsperson er så langt blitt stilt til ansvar. Ifølge Ella Kesaeva, lederen for organisasjonen «Voice of Beslan», er det fremdeles et håp om rettferdighet: «Straffrihet er en kilde til nye overgrep. Dette er ikke bare vår tragedie, dette er en tragedie for hele verden. Mødrene til de barna som ble drept håper at sannhet og rettferdighet vil herske en dag».
Blant hovedkravene til gisseltakerne var tilbaketrekning av russiske styrker fra Tsjetsjenia og Vladimir Putins avgang som president i Russland. De ønsket også at Tsjetsjenia skulle bli anerkjent som selvstendig stat og få medlemskap i FN. Gisseltakere krevde å få møte presidentene i Nord-Ossetia og Ingusjetia.
Flere kjente personer tilbød seg å megle mellom gisseltakerne og russiske myndigheter, blant annet journalisten Anna Politkovskaja og tidligere president i Ingusjetia Ruslan Ausjev. Politkovskaja ble syk på grunn av forgiftning på flyet til Beslan og måtte derfor oppgi sin plan om å megle. Avisen hun arbeidet for, Novaja Gazeta, beskyldte senere russiske sikkerhetstjenester for å stå bak forgiftningen. En annen journalist, Andrej Babitskij ble arrestert på flyplassen i Moskva på vei til Mineralnye Vody, hovedstaden i Nord-Ossetia, for å bidra til å løse konflikten med gisseltakerne.
Kritikerne av myndighetenes håndtering peker på at de valgte ikke å forhandle med gisseltakerne. De avslo tilbud om og forhindret andres meklingsforsøk. I stedet brukte de stridsvogner og annet grovt skyts for å storme skolen. Resultatet ble et meget høyt antall drepte og sårete, og en befolkning med sår som ikke vil gro.
I sin fjernsynstale til det russiske folk om gisselaksjonen sa President Putin, i en parafrase over et Stalin-sitat: «Vi viste oss som svake. Og de svake blir slått». Dermed satte han i gang arbeidet med å styrke den russiske sentralmakten og intensivere kampen mot terrorisme.
Bakgrunn om konfliktene i Nord-Kaukasus
Det er i år 12 år siden Beslan-tragedien og 22 år siden den første krigen i Tsjetsjenia startet. Nåværende president Vladimir Putin kom til makten høsten 1999, da den andre krigen startet. Han lovte å rydde opp og knuse opprørerne. Tusenvis av menneskeliv gikk tapt og tortur og andre grove overgrep ble en del av hverdagen i regionen. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Memorial er om lag 3000 personer sporløst forsvunnet i konfliktene.
Selv om den såkalte anti-terror operasjonen i Nord-Kaukasus ble avblåst i 2010, er regionen fortsatt konfliktfylt. Internasjonale jihad-krigere er kommet til, og regionen har blitt trukket inn i ekstreme gruppers kamp for et ytterliggående islamsk styre. Et gjennomgående trekk både når det gjelder forbrytelser begått i de to tsjetsjenske krigene og overgrepene som skjer hele tiden er nær total straffrihet.
I 2008 deltok mange av de samme russiske styrkene som hadde nedkjempet opprørere i Tsjetsjenia i august-krigen i Georgia. Også her ble et stort antall sivile drept, fordrevet og utsatt for andre grove overgrep. Helsingforskomiteen har utgitt en rekke rapporter både om overgrepene og om den manglende etterforskningen av de som var ansvarlige for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Den internasjonale straffedomstol har jurisdiksjon over disse forbrytelsene siden Georgia har ratifisert Roma-vedtektene, og vurderer fortsatt om den skal starte etterforskning. Noen av sakene blir behandlet av Den europeiske menneskerettighetsdomstol.
Tsjetsjenia under president Ramzan Kadyrov, som ble innsatt av Putin i 2007, ser på overflaten roligere ut enn før han kom til makten. Men denne relative roen er basert på hard undertrykkelse og omfattende brudd på menneskerettighetene. Et annet trekk er at konflikt, terrorhandlinger og vold har spredt seg til naboregionene i Nord-Kaukasus: Ingusjetia, Dagestan og Kabardino-Balkaria. Særlig Dagestan er rammet. Her gjør mord, terror-handlinger og myndighetenes brutale anti-terror operasjoner hverdagen vanskelig og risikofylt for sivilbefolkningen. Ifølge nettavisen Caucasian Knot (http://eng.kavkaz-uzel.ru/) ble 49 personer drept og 22 såret i ulike typer voldsaksjoner i Nord-Kaukasus bare i løpet av juni og juli 2014.
Helsingforskomiteen har fulgt situasjonen i Nord-Kaukasus i alle de årene konfliktene har pågått. Det er veldokument at både føderale russiske sikkerhetsstyrker og lokale myndigheter ofte velger brutale metoder for å bekjempe opprørerne. En lang rekke dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol fastslår at tortur, forsvinninger og andre overgrep finner sted i stort omfang. Også opprørerne begår omfattende brudd på menneskerettighetene.
Myndighetene angriper familiemedlemmer til personer som er mistenkt for å delta i opprøret og det er trusler mot, arrestasjoner av og til og med drap på fredelige representanter for moskeer og muslimske organisasjoner. Hvem som står bak er ofte uklart fordi mangel på genuin etterforskning snarere er regelen enn unntaket.
En viktig side ved konfliktbildet er krigsretorikken i mediene. Denne type retorikk, eller propaganda, nå mobilisert i forhold til konflikten med nabolandet Ukraina, beskriver motstanderen i ekstremt nedsettende ordelag og underslår fakta når de ikke taler til ens egen fordel. Den er ikke noe nytt, men heller en levning fra Sovjettiden og den kalde krigens dager, selv om den er blitt noe mer raffinert.
Krigsretorikk har vært utbredt i russiske mediers dekning av konfliktene i Nord-Kaukasus helt siden 1990-tallet, men ble intensivert på 2000-tallet etter at Putin tok over makten.