Belarus (tidl. Hviterussland)

Belarus (tidligere navn på norsk var Hviterussland) er en tidligere sovjetrepublikk som ligger midt i Europa. Landet har historisk sett vært et veikryss mellom Russland i øst og EU i vest. I dag kan man med sikkerhet si at Belarus ikke er et demokrati, og landet mangler uavhengige institusjoner. Sivilsamfunnet undertrykkes, aktivister forfølges, og ytrings-, forsamlings- og foreningsfriheten er svært begrenset. Per januar 2023 er antallet politiske fanger over 1400 personer.  

Befolkningen i Belarus består for det meste av høyt utdannede og bereiste mennesker fra middelklassen. Før hendelsene i 2020 hadde landet en av de største kompetansemiljøene for moderne IT-spesialister i Europa. Men etter mer enn 30 år som selvstendig stat har Belarus ennå ikke kommet seg ut av sin sovjetiske fortid. Regjeringen er bygget på et autoritært maktsystem, der ideen om kollektiv, statskontrollert kommunisme som en effektiv styreform fortsatt lever videre. I tillegg er den belarusiske komiteen for statssikkerhet KGB fortsatt aktiv og har en nøkkelrolle i å beskytte regimet og drive spionasje. 

Utviklingen siden 2020   

I 2020 avholdt landet sitt sjette presidentvalg siden uavhengigheten, noe som ikke gikk rolig for seg. I forkant ble flere sentrale kandidater enten fengslet på bakgrunn av falske anklager eller tvunget i eksil av regimet.   

Opposisjonen samlet seg bak Svjatlana Tsikhanowskaja, kona til Siarhej Tsikhanowski – en av de fengslede presidentkandidatene. Hun registrerte seg som presidentkandidat og fikk stor støtte fra befolkningen. 

De uavhengige meningsmålingene viste at Tsikhanowskaja vant valget, men den sentrale valgkommisjonen tildelte Alexandr Lukasjenka det vanlige resultatet med over 80 % av stemmene. Dette utløste landets desidert største protester siden uavhengigheten. Det var store demonstrasjoner i alle de store byene, og i tillegg i en rekke mindre byer og landsbyer over hele landet. Folk fra alle økonomiske klasser, trosretninger og generasjoner krevde presidentens avgang. 

Mange anser derfor presidentvalget i 2020 som et vendepunkt for belarusernes kamp for demokrati.   

Protestbevegelsen ble raskt og brutalt slått ned. Det ble rapportert om tusenvis av tilfeller av vilkårlig vold, tortur og umenneskelig behandling, og flere demonstranter ble drept. Tsikhanowskaja og flere andre protestledere ble tvunget i eksil, andre ble dømt til lange fengselsstraffer. 

Tsikhanowskaja leder nå et overgangkabinett som belarusere har samlet seg om. Kabinettet motarbeider det belarusiske regimet, utarbeider økonomiske, sosiale og kulturelle strategier, og sørger for at Belarus er på den internasjonale dagsordenen.    

Siden Lukasjenka kom til makten i 1994, har Belarus alltid hatt et høyt antall politiske fanger. Etter 2020 har antallet imidlertid mangedoblet seg. En av de mest fremtredende politiske fangene i landet er Ales Bialiatski, en av vinnerne av Nobels fredspris i 2022. 

Det belarusiske regimet har også arrangert flere fiktive folkeavstemninger opp gjennom årene for å imøtekomme Lukasjenkas politiske ambisjoner. Den siste i rekken var folkeavstemningen i februar 2022, som innførte flere endringer i den belarusiske grunnloven.   

En av grunnlovsendringene gikk ut på å gjeninnføre begrensningen på to perioder for presidenter. Den ble fjernet i 2004 for å gjøre det lettere for Lukasjenka å fortsette som president. Endringene i 2022 gjorde det likevel mulig for Lukasjenka å avslutte sin nåværende periode og bli valgt på nytt, slik at han potensielt kan bli sittende til 2035. 

Lukasjenka har også sørget for at hvis han blir erstattet, vil han ikke bli holdt ansvarlig for sine gjerninger. En ny artikkel i grunnloven slår fast at: En president som har avsluttet tjenesteperioden, kan ikke holdes ansvarlig for handlinger som er begått i forbindelse med utførelsen av presidentvervet.   

En annen viktig endring i grunnloven gjelder artikkelen om Belarus’ nøytralitet og forbudet mot utplassering av atomvåpen på landets territorium. Etter den nye grunnloven er Belarus nå verken et nøytralt eller atomvåpenfritt land.

* Menneskerettighetsindeks utarbeidet av Belarusian Helsinki Committee

Belarus og krigen mot Ukraina   

Helt fra de første dagene av invasjonen av Ukraina i 2022 ble belarusisk territorium brukt av Russland som base for angrepskrigen. Russiske missiler ble også avfyrt fra belarusiske flybaser, og lokale sykehus ble brukt til å behandle skadde russiske soldater. 

Belarus’ deltakelse i Russlands angrepskrig har ført til en verdensomspennende fordømmelse av ledelsen i Minsk, og mange av sanksjonene mot Russland gjelder også for Belarus.

Tsikhanowskaja har sammen med Koordineringsrådet opprettet et antikrigshovedkvarter som tilbyr hjelp til Ukraina. De jobber også med å endre den internasjonale oppfatningen av Belarus’ samfunn, og oppfordrer til å skille mellom regimet, som i hovedsak er medskyldig i den militære aggresjonen, og vanlige folk, som hovedsakelig er imot krigen. 27. og 28. februar 2022 ble mer enn 1100 mennesker arrestert i Belarus i forbindelse med antikrigsdemonstrasjoner, ifølge en rapport fra Den internasjonale komiteen for etterforskning av tortur i Belarus – OMCT. 

Belarusere får likevel mye kritikk, særlig fra ukrainere, for ikke å ta en mer aktiv rolle i kampen mot regimets støtte til Russlands angrepskrig. 

Det bør riktignok bemerkes at selv om Lukasjenkas undertrykkelsesapparat er svært brutalt og skremmer mange fra å protestere, finnes det en rekke grupper og initiativer i Belarus og i utlandet som gjør det som står i deres makt for å aktivt motarbeide regimet og stoppe krigen. 

Belarus under Lukasjenka   

Det første og eneste frie presidentvalget i Belarus ble avholdt i 1994. Siden Lukasjenka ble president samme år, har landet vært i en kontinuerlig kamp mellom to motstridende krefter. På den ene siden står statsapparatet under en stadig mer autoritær president. På den andre har man det vitale og demokratiorienterte belarusiske sivilsamfunnet, som i flere tiår har forsøkt å forsvare ytringsfriheten, forsamlingsfriheten og retten til frie valg.   

I takt med at opposisjonen mot Lukasjenka har vokst jevnt og trutt i løpet av de mer enn 28 årene han har sittet ved makten, har også regimets sikkerhetsapparat vokst. Udemokratiske metoder – som vold, manipulerte valg og kontroll over statlige medier – har blitt utbredt. 

Den første protestbølgen i det uavhengige Belarus fant sted i andre halvdel av 1990-tallet, mens Lukasjenka forsøkte å feste grepet om makten. Grunnloven ble endret, mange politiske partier og religiøse organisasjoner ble forbudt, og sikkerhetsapparatet ble styrket. Samtidig ble fredelige demonstrasjoner brutalt slått ned av politiet, og kjente politikere og journalister som uttrykte motstand mot presidenten, ble enten fengslet, drept, er forsvunnet eller tvunget i eksil.   

Nye protester brøt ut etter presidentvalgene i 2001, 2006 og 2010, som alle ble ansett som verken frie eller rettferdige av uavhengige observatører. Under protestene ble et stadig større antall opposisjonelle arrestert og utsatt for tortur og umenneskelig behandling av politiet, etterfulgt av internasjonal fordømmelse og enkelte sanksjoner. 

Misnøyen i Belarus dempet seg de første årene etter den ukrainske verdighetsrevolusjonen (2013-14) som endte i krig. Dette skyldtes hovedsakelig frykten for en russisk militær invasjon.   

For å styrke den vaklende økonomien innførte regimet i 2017 en upopulær lov som straffet arbeidsledige med ekstra skatt. På folkemunne ble den kjent som «parasittskatten» og skapte en bølge av protester i Belarus. 

Mens tidligere bevegelser i stor grad hadde vært begrenset til ungdom og urbane middelklasseborgere i Minsk og regionale sentre, samlet «Vi er ikke parasitter»-bevegelsen i 2017 mange generasjoner og foregikk over hele landet. Protestene førte ikke bare til en tilbakegang og nedskalering av den nye lovgivningen, men la også grunnlaget for protestbevegelsen i 2020.   

Den politiske misnøyen steg til nye høyder under covid-19-pandemien. Viruset førte til problemer i den nasjonale helsesektoren og økonomien. Samtidig ble Lukasjenka latterliggjort både nasjonalt og internasjonalt ved å antyde at vodka og hardt arbeid på markene var det beste tiltaket.

Den norske Helsingforskomité og Belarus 

Den norske Helsingforskomité (NHC) har fulgt situasjonen i Belarus siden Sovjetunionens fall i 1991. Engasjementet har omfattet samarbeid med sivilsamfunnsorganisasjoner, menneskerettighetsundervisning og kampanjer mot bruk av dødsstraff. Våre medarbeidere har besøkt Belarus flere ganger, men i senere tid har vi blitt nektet innreise. Vi har også arrangert seminarer, holdt foredrag og publisert og promotert en rekke publikasjoner om situasjonen i Belarus.   

I mai 2021 ba Helsingforskomiteen sammen med andre partnere om at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) skulle etterforske forbrytelser mot befolkningen i Belarus.

Historisk tidslinje 

• 1300-1795: Belarus er en del av storhertugdømmet Litauen.  
• 1795: Blir en del av det russiske imperiet. 
• 1918: Mot slutten av første verdenskrig erklærer Belarus sin uavhengighet som den belarusiske nasjonalrepublikken.  
• 1921: Riga-traktaten deler Belarus mellom Polen og Sovjet-Russland.  
• 1930-tallet: Belarus rammes hardt av den sovjetiske diktatoren Josef Stalins utrenskninger av intellektuelle og politiske motstandere. Mer enn 100 000 mennesker blir henrettet i Belarus, og tusenvis av andre blir sendt i arbeidsleirer.  
• 1941 – 1945: Hver fjerde belaruser blir drept under andre verdenskrig.  
• 1960-tallet: En russifiseringspolitikk degraderer belarusisk språk og kultur til annenrangs status.  
• 1986: Belarus rammes hardt av atomeksplosjonen i Tsjernobyl.  
• 1991: Belarus erklærer sin uavhengighet da Sovjetunionen går i oppløsning.  
• 1994: Aleksandr Lukasjenka vinner det første presidentvalget.  
• 1996: En avtale om å opprette en økonomisk union med Russland undertegnes. President Lukasjenka øker sin makt og forlenger sin presidentperiode. 
• 2001: Lukasjenka blir gjenvalgt til sin andre periode. Opposisjonen og vestlige observatører mener valget var urettferdig og udemokratisk.
• 2004: Europarådet fordømmer brudd på menneskerettighetene, og EU innfører reiserestriksjoner for en rekke toppledere.
• 2006, 2010, 2015: Lukasjenka klamrer seg til makten ved å forfalske valg og forfølge sine motstandere.
• 2014: Russland annekterer Krim. De første fredsforhandlingene holdes i Minsk.
• 2020: Masseprotester etter anklager om valgfusk ved presidentvalget. Den sterkeste bølgen av undertrykkelse i det uavhengige Belarus’ historie følger.
• 2022: Lukasjenka tillater Russlands hær å bruke belarusisk territorium til å angripe Ukraina.