Vi gleder oss over at urettmessig fengslede slipper ut, men samtidig går forbrytere fri. Norge og allierte må utvikle politikk som tar høyde for dilemmaene.
Det var den største utvekslingen siden den kalde krigen, hvor 16 personer ble sendt til USA og allierte og åtte til Russland. De 16 var vestlige journalister, russiske politikere og aktivister, mens de åtte som ble sendt til Russland var spioner og en drapsmann (Vadim Krasikov).
Min reaksjon var nok preget av at samarbeidspartnere befant seg i flyet fra Russland. Grunnlaget for dommen på 25 år for høyforræderi mot Vladimir Kara-Murza var blant annet en tale han holdt for Helsingforskomiteen i 2021. Oleg Orlov, leder i menneskerettighetsorganisasjonen og Nobelprisvinneren Memorial, har vi samarbeidet med i tiår.
Men alle 16 var ofre for brudd på menneskerettighetene. De skulle aldri ha vært fengslet. For Kara-Murza, stod det om livet. Han ville ikke ha overlevd et Sibir-fengsel med de helseproblemene han hadde etter FSBs giftangrep i 2015 og 2017.
President Biden understreket at USA står opp for sine egne, men også for russere som urettmessig er fengslet. Han takket Norge og de andre landene som hadde bidratt ved å løslate personer som del av utvekslingen, og som gjorde at President Putin gikk med på den.
Han hadde rett i at «dette var en god dag». Men det er likevel grunn til å tenke gjennom spørsmålene utvekslingene reiser.
For det første er det mange gjenværende politiske fanger og vestlige borgere i russiske fengsler. Både de utvekslede russerne og Wall Street Journal journalisten Evan Gershkovich var raskt ute med å snakke om dem. I tillegg til mange politiske fanger er det flere utlendinger, slik som Mark Fogel, en amerikansk lærer arrestert i august 2021 med en liten dose cannabis han hadde fått av sin lege.
Problemstillingen er kjent fra situasjoner hvor du kan redde noen, men ikke alle. Det er nokså opplagt at du ikke bør unnlate å redde 16 på grunn av de du ikke kan redde. Regelen må heller være å redde så mange du kan når muligheten byr seg og å fortsette innsatsen for de gjenværende.
Det spørsmålet som har fått mest oppmerksomhet i den tyske debatten er viktigere: var det riktig å la FSB-agenten Krasikov returnere til Russland. Han er dømt til livstid for drapet i Berlin i 2019 på tsjetsjeneren Zelimkhan Khangoshvili. Den tyske domstolen konkluderte med at han handlet etter ordre fra russiske myndigheter. Familien til Khangoshvili reagerte sterkt på at Krasikov nå fikk friheten tilbake.
Men for Putin var Krasikov avgjørende. Kanskje fordi han kjenner til Putins hemmeligheter og Putin var redd han ville røpe dem. Den tyske kansleren Olaf Scholz medga at beslutningen om å utveksle ham likevel ikke hadde vært enkel.
Mens utvekslingene under den kalde krigen var basert på prinsippet om «like for like» (en spion for en spion), var det her markante moralske forskjeller på de som ble utvekslet.
Dette ser vi i flere saker. I desember 2022 sendte Russland den amerikanske basketballstjernen Brittney Griner hjem (dømt til 9 år på grunn av cannabis-olje) mot at de fikk våpenhandleren Victor Bout, som sonet en 25-års dom i USA.
Så ‘ujevne’ utvekslinger kan føre til at Russland og andre autoritære stater sikrer seg vestlige borgere som ‘gisselfanger’ (‘prisoner-hostages’), med vissheten om at USA eller andre vil være villig til å la dømte kriminelle gå fri for å få dem utlevert.
Dette har vært et vanskelig spørsmål for Sverige. Samtidig som svenske domstoler dømte den iranske tjenestemannen Hamid Nouri i 2022-2023 til livstid for krigsforbrytelser og mord i forbindelse med massehenrettelser i 1988, hadde Iran sikret seg tre gisselfanger: Ahmadreza Djalali (lege dømt til døden i 2018 for spionasje), Johan Floderus (diplomat og EU-tjenestemann arrestert i april 2022) og Saeed Azizi (arrestert i november 2023).
15. juni 2024 utvekslet Sverige Nouri mot Floderus og Azizi. Det ble møtt med omfattende kritikk, blant annet fra Amnesty International. Nouri var den første som noensinne hadde blitt ansvarliggjort for overgrepene begått av det iranske regimet. Nå hadde den politiske avtalen lagt en historisk såkalt universell jurisdiksjon-sak i grus. Sverige hadde sviktet ofrene, og dermed implisitt «oppfordret» Iran og andre autoritære stater til å ta flere gisselfanger. Det var fare for at Djalali, som ikke var del av avtalen, ville bli henrettet.
I en ny TOAEP-publikasjon argumenterer jusprofessor Mark Klamberg for at demokratiske stater bør utvikle en motstrategi for å sikre at gisseltakingen ikke hindrer straffereaksjoner under prinsippet om universell jurisdiksjon. Selvsagt finnes det kritiske røster mot at Ukraina lar russere dømt for krigsforbrytelser reise tilbake til Russland for å få utlevert egne soldater, men reaksjonene er mye sterkere når demokratiske stater utveksler fanger med autoritære, og hvor det er stor moralsk forskjell på de utvekslede.
Grunnen kan være, foreslår Klamberg, at Sverige ikke har noen egeninteresse i å dømme Nouri. Det er den alvorlige karakteren til forbrytelsene hans som gjør at svenske myndigheter bruker tid og ressurser på saken. Det er en form for ‘altruisme’ i det. Universell jurisdiksjon har statene bare for de alvorligste forbrytelsene som berører menneskehetens samvittighet.
Avtaler om fangeutveksling kan dermed true et langsiktig prosjekt om å styrke folkeretten og sikre at de verste forbrytelsene ikke går ustraffet. De demokratiske statene må derfor utforme motstrategier. De må gi sine borgere råd (påbud?) om ikke å besøke stater som bruker gisseltaking. Flere stater bør rettsforfølge personer under universell jurisdiksjon for å dele byrden. De kan også bruke andre metoder for å få frigitt egne borgere, som å ettergi gjeld, gi andre insentiver eller mobilisere allierte til å fordømme og sanksjonere gisseltakingen.
Den viktigste lærdommen fra disse – og andre saker – er at Norge og allierte må samarbeide om strategier for å forhindre og håndtere gisseltakingen. De bør bruke ulike virkemidler slik at gisseltakerne ikke kan regne med å få utlevert dømte forbrytere.
Alle utvekslinger er ikke like ‘ujevne’ som Nouri mot Floderus og Azizi, Bout mot Griner, eller Kara-Murza mot Krasikov. Men problemstillingen er alvorlig og utbredt nok til at den krever mottiltak.
Vi må redde mennesker når vi kan, men med lavest mulige omkostninger for en internasjonal rettsorden som allerede knaker i sine sammenføyninger.
(Kronikken ble publisert i Morgenbladet 16. august)
Kontakt oss
Employee