Under andre verdenskrig, mens Nazi-Tyskland sendte jøder og andre minoriteter til døden i konsentrasjonsleirer over hele Europa, beordret Stalin massedeporteringer av hele etniske grupper fra Kaukasus og Krym til fjerne områder i Sibir og Sentral-Asia. Blant dem: kalmykene, karatsjajene, balkarene, ingusjeterne og tsjetsjenerne, samt Meskhetin-tyrkerne og Krymtatarene.
Den gang fikk hendelsene ingen oppmerksomhet. I februar 1943 endte slaget om Stalingrad. Senere samme året begynte forberedelsene til det som i dag blir sett på som et gigantisk prosjekt for massedeportasjon av mennesker som Stalin og sovjetregimet anså som problematiske.
Den offisielle forklaringen, i den grad Stalin og det hemmelige politi trengte å «forklare» fjerningen av hele nasjoner fra deres historiske hjemland, var mistanke om samarbeid med tyske tropper. Dette argumentet har i senere tid blitt avkreftet av alle seriøse historikere. I stedet valgte Stalin etniske grupper som hadde vist motstand mot russisk og sovjetisk styre. På mange måter var en storstilt etnisk rensing av Kaukasus bare et logisk neste skritt etter Stalins store terror i 1938, og skulle gjøre regionen mer håndterbar og gjennomsiktig for en usedvanlig paranoid leder. Samtidig åpnet fjerningen av hele etniske grupper territorier for grundigere russifisering. Fra november 2023 til november 2024 markerer menneskene som ble deportert under andre verdenskrig 80-årsjubileet for disse forferdelige hendelsene. Den norske Helsingforskomité vil i en serie artikler belyse hver av disse gruppene gjennom en samtale med en representant for menneskene det gjelder.
Kalmykene
Slettene nord for Kaukasus, på vestbredden av det Kaspiske hav, kan virke som et naturlig sted for et mongolsk, nomadisk folk å bosette seg. Men kalmykene stammer ikke opprinnelig fra dette området. Deres forfedre forlot dagens nordlige Xinjiang i Kina og migrerte vestover gjennom Sibir på 1500-tallet. Oiratene, som de ble kalt, kom det som i dag er Kalmykia i Russland rundt 1630. På den tiden kontrollerte ikke tsaren fullt ut den geografiske strekningen mellom Saratov og Nord-Kaukasus, og ga kalmykene tillatelse til å bosette seg her.
Med tiden fylte kalmykene en rolle som en buffer mellom russiske styrker og urbefolknngen i Kaukasus. Det kalmykiske pråket har mongolsk opprinnelse, men mange yngre kalmyker snakker ikke språket flytende og bruker det russiske språket i hverdagen. Buddhismen er den dominerende religionen blant kalmykene, og er blant de fattigste regionene i Russland. I dag har mange kalmyker russisk-lignende fornavn, likevel er kalmykiske navn også populære.
Operasjon «Ulusy» ble fremmet og implementert av Lavrenti Beria fra NKVD (dagens FSB) og godkjent av Josef Stalin i oktober 1943. Over 93 000 kalmykere – nesten hele den etniske gruppen – ble tvunget inn i kvegvogner over en tredagersperiode. Totalt 46 østgående tog ble brukt.
Den kalmykiske autonome sovjetiske sosialistiske republikk ble formelt avskaffet den 2. desember, og neste dag fikk alle kalmykene tolv timer på seg til å pakke og gjøre seg klar til å flytte. Ikke-kalmykiske kvinner med kalmykiske ektemenn ble også deportert, mens kalmykiske kvinner gift med ikke-kalmykiske menn gikk lov til å bli igjen med sine familier.
Mange familier reiste i to uker, uten tilgang til grunnleggende hygiene i kvegvognene. Kalmykene ble flyttet til forskjellig provinser i Sibir, inkludert Omsk, Altai og Novosibirsk. Av de 93 000 deporterte døde rundt 1400 under transport, og et tilsvarende antall ble alvorlig syke.
Inna Sangadzhieva, leder for Avdeling for Europa og Sentral-Asia i Den norske Helsingforskomité, ble født i landsbyen Adyk, rundt 130 kilometer fra Kalmykias hovedstad Elista, 20 år etter at kalmykene vendte tilbake fra tvuget eksil. Etter hvert fikk hun vite sannheten om hva foreldrene og besteforeldregenerasjonene hadde vært gjennom.
– Under sovjettiden var det forbudt å snakke om deportasjonene, og jeg husker at temaet ble nevnt helt uten kontekst i barndommen. Om hvordan min far vokste opp i Sibir, hvordan min mors foreldre ble foreldreløse, at min bestefar kjempet i krigen, min bestemor som mistet hørselen i taigaen, og at noen av mine bestemors barn døde, forteller Sangadzhieva.
Videre meddeler hun at etter perestrojka, begynte det i en kort periode å dukke opp detaljer.
– Det viste seg at min bestemor hadde pakket min far inn i et lite teppe, hvor han satt i kvegvognen i omtrent en måned på vei til Sibir. Slik overlevde han. Min bestefar var fallskjermjeger ved fronten. Mens han lå på sykehuset, ble han nesten sendt til GULag, altså tvangsarbeidsleirene. Takket være en modig lege som hevdet at han var en etnisk kasakhstaner, ikke en kalmyk, ble han ikke arrestert, men sendt tilbake til fronten.
Ved ankomst til Sibir ble titusner av kalmykere plassert i spesielle bosetninger med forferdelige forhold. Kalmykene arbeidet med jordbruk, gruvedrift og tømmer, og fungerte som tvangsarbeidere i underutviklede regioner i Sibir.
Inna legger til at på hennes mors side ble noen buddhister enten sendt til leirene eller så døde de i Sibir. Det var ikke før på 1990-tallet at buddhismen igjen ble praktisert i Kalmykia.
– Jeg fryktet at språket, kulturen og identiteten hadde gått tapt etter at kalmykene ble sendt ut over hele Sibir. Bestemor ble sendt til Kokshetau i dagens Kasakhstan, mens broren hennes havnet i Kamtsjakta, helt øst i Russland.
Tidlig i 1945 ble det anslått at 13 000 av de opprinnelige 93 000 kalmykene hadde omkommet. Offisielle sovjetiske poster viser en dødelighet på 17%, uoffisielle kilder viser enda høyere. Alle tallene i denne artikkelen er nødvendigvis basert på sovjetiske tall, som kanskje eller kanskje ikke er riktige. Regimet som sendte folk i døden, var regimet som også førte statistikken.
Inna flyttet til Oslo for å studere høsten 1999, omtrent på samme tid som Vladimir Putin ble statsminister i Russland. Kunnskapen om deporteringen av kalmykene spilte en stor rolle i å øke Innas interesse i menneskerettighetsarbeid.
– Jeg var heldig som ble født mot slutten av Sovjetunionens historie, samtidig rakk jeg å være en del av den kommunistiske ungdomsbevegelsen pionérene, forklarer Inna.
Videre forteller hun at da glasnost og perestrojka ble annonsert, begynte samfunnet selv å avdekke fortidens forferdelige hemmeligheter.
– Jo mer historien ble avdekket, jo flere spørsmål dukket opp. Hvorfor kunne ikke bestefar besøke Østerrike, som han var med på å frigjøre? Hvorfor kostet seieren så mange liv? Hvorfor måtte de lyve så mye? Hvorfor kunne ikke Russland vært et fritt land, spør Inna.
Hun startet å studere statsvitenskap for å finne svar på disse spørsmålene, og tror selv at hun har fått svar på mange av spørsmålene. Svarene var langt mer tragiske og blodige enn hun kunne ha forestilt seg.
Inna legger til at etter å ha jobbet gjennom traumer fra fortiden og nåtiden, så tror hun at Russere må begynne veien mot sannhet og rettferdighet.
Etter Stalins død den 5. mars 1953, omgjorde Sentralkomiteen i kommunistpartiet dekretet som sa at alle deporterte mennesker, inkludert kalmykene, måtte forbli i permanent eksil. Gradvis fikk disse menneskene, utenom krimtatere og meskhetin-tyrkere, returnere til deres hjemland. Likevel var det først i 1958 at den kalmykiske autonome sovjetiske sosialistiske republikken ble gjenopprettet.
I 1959 hadde rundt 60 prosent av alle deporterte kalmykere hadde returnert fra Sibir og andre regioner i Sovjetunion, til dagens Kalmykia.
Resultatet av den etniske rensingen er imidlertid tydelig også i dag. Før deportasjonene utgjorde kalmykerne 75 prosent av Kalmykia. I 1989 utgjorde de kun 45 prosent. I tillegg hadde andelen etniske økt fra rundt ti prosent i 1929 til rundt 55 prosent i 2019. I løpet av det samme året var det folkelige protester i Kalmykias hovedstad Elista, mot Moskvas utnevnelse av en russisk separatistleder fra Donetsk, uten tilknytning til Kalmykia, som byens ordfører.
– Min drøm er å skrive navnet på hvert offer for undertrykkelse på små steiner og spre dem ut over Russlands territorium, slik at vi aldri glemmer. Spørsmålet er bare om det finnes nok plass, sier Inna Sangadzhieva.