Tirsdag 20. Januar møttes Sangadzhieva, og forfatter Åsne Seierstad på Deichman Bjørvika til en samtale ledet av journalist og Russland-kjenner Christian Kjelstrup. Med utgangspunkt i Seierstads bok Ufred – Russland fra innsiden forsøkte de å trenge forbi overskrifter og fiendebilder, og i stedet stille spørsmålet: Hvordan ser Russland ut innenfra, for dem som lever der, og for dem som forsøker å stå imot?
«Russland knuste sine barn. Som før, så også nå» (Seierstad, 2025, s. 14).
I Ufred tegner Seierstad et bilde av et samfunn der krig ikke bare er noe som skjer langt unna, men fungerer som et indre styringsprinsipp. Boka åpner med historien om en russisk Wagner-soldat som i januar 2023 deserterer og tar seg over Pasvikelva til Norge for å søke asyl. Hans historie blir et utgangspunkt for å forstå hvordan vold, lojalitet og overlevelse flettes sammen i dagens Russland.
Samtidig som vestlige medier har trukket seg ut og Russland har lukket seg for Europa, har Seierstad reist videre inn i landet. Hun møter regimetro borgere, mennesker som forsøker å leve videre uten å ta stilling, og dem som åpent opponerer mot krigen, ofte med store personlige kostnader. Hun beskriver hvordan krigen både er konstant til stede og samtidig forsøkt fortrengt i hverdagslivet.
Der Seierstad forteller enkeltmenneskenes historier, setter Sangadzhieva dem inn i en bredere politisk og historisk sammenheng. Hun understreker at krigen i Ukraina ikke kan forstås isolert, men må ses som en del av en lang tradisjon der russisk statsmakt har brukt krig og vold for å legitimere seg selv. Hun beskriver dagens Russland som et personifisert autoritært regime, der makten er konsentrert rundt én leder og opprettholdes gjennom militarisering, frykt og kontroll. Krig blir ikke bare et utenrikspolitisk verktøy, men en del av selve ideologien: et middel for å holde samfunnet i sjakk og opprettholde lojalitet.
– Den russiske staten har ikke bare ført krig eksternt mot andre land. Den har også ført en kontinuerlig intern krig, mot egen befolkning, sier Sangadzhieva.
«Gå dit, så ser du den nye tid. Med historien som speil» (Seierstad, 2025, s. 15).
Et gjennomgående spørsmål i samtalen er hvorfor det tilsynelatende er så få protester i Russland, til tross for at mange ikke støtter krigen. For Sangadhiyeva handler dette først og fremst om frykt og historisk erfaring. Hun peker på hvordan traumene fra Sovjet-tiden fortsatt lever videre, og hvordan kunnskapen om hva staten er i stand til å gjøre, har gått i arv gjennom generasjoner.
– Jeg vokste opp med å høre ’Hysj, hysj. Dette snakker vi ikke om’. Folk vet hva staten kan gjøre. Ikke bare med deg, men med hele familien din.
Overvåking, vilkårlige arrestasjoner og et rettssystem uten reell rettsikkerhet skaper et klima der stillhet blir en overlevelsesstrategi.
Sangadzhieva retter også kritikk mot hvordan Europa forholder seg til Russland. Hun advarer mot en politikk som isolerer hele det russiske samfunnet, snarer enn å isolere makthaverne. Når visumordninger strammes inn og støtteordninger kuttes, rammer det først og fremst dem som allerede står i opposisjon til regimet.
– Vi må ikke isolere samfunnet. Vi må isolere Putin. Men frem til nå har vi gjort det motsatte, sier hun.
Til tross for et dystert bilde, avviser Sangadzhieva at Russland er uten framtid. Hun peker på at det finnes motstand, solidaritet og et ønske om et normalt liv blant mange russere. Forsoning, både internt i Russland og mellom Russland og Europa, vil være en lang og smertefull prosess, men den er uunngåelig dersom landet en dag skal bevege seg bort fra vold og autoritært styre.
– Sivilsamfunnet er medisinen. Uten det finnes ingen vei videre.
Skrevet av: Beatrice K. Bjørsvik