Begrepet sportsvasking tas i bruk når en stat arrangerer, sponser eller tar eierskap til høyprofilerte sportsbegivenheter- eller organisasjoner, hvor hensikten er å avlede oppmerksomheten fra kritikkverdige forhold; som menneskerettighetsbrudd eller forbrytelser mot menneskeheten.
Og med OL og Paralympics i Beijing, er det nettopp dette som skjer i Kina. Mens staten kan sole seg i glansen fra sportsinteresserte verden over, skygger begivenheten for menneskerettighetssituasjonen i landet.
Ytringsfriheten trues
Noe som har fått spesielt stor oppmerksomhet før årets OL, er advarslene fra Yang Shu, visedirektøren for internasjonale relasjoner i Beijings olympiske organisasjonskomité. Under en digital OL-brief den 19. januar, gjengitt av Washington Post, sa Shu følgende:
«Any behavior or speech that is against the Olympic spirit, especially against the Chinese laws and regulations, are also subject to certain punishment.».
Den Internasjonale Olympiske Komité (IOC) har visse menneskerettighetskriterier som et land må oppfylle for å få tildelt OL. Kinesiske myndigheter har også garantert for menneskerettighetssituasjonen i landet til IOC. Yang Shus trussel bryter med disse lovnadene. Dessverre har vi heller ikke sett at IOC har reagert kraftfullt på uttalelsen, slik vi har grunn til å forvente.
I dette tilfellet rettes truslene mot alle deltakere og tilreisende, og konsekvensen er en ukjent straff. For kineserne selv er dessverre ikke slike trusler like ukjent.
Menneskerettighetssituasjonen i Kina
I Kina foregår det i dag alvorlige brudd på menneskerettighetene. Nordøst i landet diskrimineres befolkningsgruppene uigurene for sin tro og kultur, og det finnes enorme interneringsleirer for minoritetsgruppen. I sørøst har tibetanerne gjennom mange år blitt forfulgt og fordrevet fra sine hjem. I Hongkong har myndighetene strammet grepet og fengslet demonstranter, opposisjonelle og journalister. Det er heller ikke trygt å være idrettsutøver. I fjor var vi vitne til at en kvinnelig tennisspiller forsvant etter at hun beskyldte en partitopp for overgrep.
Kinas befolkning lever med stadig press fra myndighetene. Truslene som kommer fram i forbindelse med OL, opplever innbyggerne på daglig basis. Selv om Kinas grunnlov tilsier at alle har rett til ytringsfrihet, er det ikke uvanlig at folk som har sagt eller skrevet noe i strid med hva myndighetene tillater, blir straffeforfulgt og fengslet uten en rettferdig rettssak.
Samfunnet er sterkt preget av sensur og propaganda, hvor nettsider og søkeord er blokkert. I tillegg blir innbyggerne nesten konstant overvåket gjennom en svært avansert overvåkningsteknologi i alle deler av landet.
At menneskerettighetssituasjonen overskygges av idrett og idrettsprestasjoner i Beijing-OL, er et godt eksempel på sportsvasking.
Engasjement for forandring
Det har vært en stor utvikling i hvordan man ser på internasjonale idrettsmesterskap og sammenhengen til menneskerettigheter. Tidligere mente man at idrett var uavhengig av politikk. Denne trenden har heldigvis snudd, og det anerkjennes at politikken er svært viktig i mange aspekter av idretten, selv om det i liten grad er utøverne som står for dette.
Folkelig engasjement gir resultater. Verdensmesterskapet i fotball i Qatar og den brede oppmerksomheten rundt dette, har ført til at FIFA har blitt tvunget til å vedta kriterier for tildeling av fremtidige mesterskap. I Norge gikk debatten om boikott høyt innenfor den store fotballfamilien. Det ble ingen boikott, men et ekstraordinært fotballting påla Norges Fotballforbund å engasjere seg for å kreve bedrede menneskerettigheter i Qatar og å bekjempe sportsvasking. Det legges særlig vekt på bedre migrantarbeiderrettigheter, rettighetene til LGBTI og ytringsfrihet. Det er fortsatt store mangler, men noen resultater er oppnådd. Men hva med IOC?
IOC har dessverre stilt altfor lite krav til Kina. Derfor må kravene stilles i andre sammenhenger, fra utøverne, organisasjoner og forbund, men også fra Norge bilateralt. Idretten har juridisk ansvar for menneskerettighetsbrudd og ansvar for å bruke innflytelsen sin, og dette jobbes stadig med.
Her hjemme har Norges Idrettsforbund (NIF) vedtatt en ganske offensiv verdistrategi, hvor de diskuterer idrettens rolle i etiske spørsmål og hvordan norsk idrett bør bruke sin makt til å forsterke innsatsen for menneskerettigheter og mot politisk og økonomisk press. NIF har også fastslått at norske utøvere står fritt til å bruke ytringsfriheten sin også i Kina, både på og utenfor pallen. Det er denne typen involvering og engasjement som trengs fra alle parter for å bekjempe sportsvasking. Hver gang vi snakker om menneskerettighetsovergrepene i Kina, er vi med på å bidra til å motvirke sportsvaskingen av landet under Beijing-OL.
NHC mot sportsvasking
Menneskerettighetsarbeid er nøkkelen i kampen mot sportsvasking. Det å synliggjøre og dokumentere menneskerettighetsbrudd, snakke om dem og drive videre folkeopplysning, setter press på IOC og andre relevante forbund.
NHC har ved tidligere idrettsarrangementer laget kampanjer og informasjonspakker til journalister, i tillegg til å ha sendt innspill til NIFs verdistrategi. Vår egen fagsjef, Berit Lindeman, er medlem av Fotballforbundets etiske komité. Vi jobber aktivt med å dokumentere menneskerettighetsbrudd, og vil fortsette å flytte fokuset over på menneskerettighetene.
Det er særdeles viktig at idrettsutøverne og deres støtteapparats ytringsfrihet respekteres. Deltakere og tilreisende burde heller oppfordres til å vise sitt standpunkt, og bruke sin posisjon til å tale menneskerettighetenes sak. Forbundene må støtte utøverne sine, og sørge for å til enhver tid holde seg oppdatert på situasjonen i landene de reiser til. Vi forventer at idretten tar ansvar, og at menneskerettighetsbruddene i Kina ikke blir oversett.