Denne kronikken ble først publisert i Dagbladet 14. februar.
UDIs statistikk for 2018 viser at tre av ti asylsøkere kom fra Tyrkia. Ifølge direktoratet økte antall asylsøkere fra Tyrkia markant etter kuppforsøket sommeren 2016. At hele 765 personer flyktet til Norge er symptom på en dramatisk forverring i menneskerettighetssituasjonen.
Det er flere grunner til at så mange flykter.
1. Mange frykter å bli fengslet. Det er en velbegrunnet frykt. Lovene mot terror blir misbrukt i stort omfang til å fengsle personer og til å forby møter og protester. Politiet har fått vide fullmakter og kan holde terrormistenkte opptil 12 dager uten framstilling for en domstol.
Mange havner i fengsel for det de skriver på sosiale medier. Andre fordi de mistenkes for å ha hatt kontakt med grupper som regimet omtaler som terrorister. I mange saker dreier det seg om falske anklager og meget tynne beviser.
2. Makten i Tyrkia er blitt sterkt sentralisert under president Recep Erdogan. Hans parti AKP kom til makten i 2002, og ledet først an i en reformvennlig linje med kurs mot EU-medlemskap. Men de siste åra har de fjernet seg fra disse verdiene, og tatt stadig mer kontroll over domstoler og media. Tyrkia er verdensledende når det gjelder å fengsle journalister. Ved utgangen av 2018 var anslagsvis 175 bak lås og slå.
Opposisjonens muligheter til å komme ut med sitt budskap er sterkt svekket. Det drives aggressiv jakt på politiske rivaler. Medlemmer av parlamentet, ordførere og viseordførere fra prokurdiske partier er blitt avsatt i stor stil. Mange har til og med havnet i fengsel.
Et slikt politisk klima, og med sterk press i retning av sunnimuslimsk konformisme, gjør at mange ikke lenger ser for seg ei framtid i landet.
3. Etterdønningene etter kuppforsøket i 2016 gjør det umulig for mange å jobbe i Tyrkia. Alle som er utpekt som fiender av den tyrkiske staten, men som har vært så «heldige» at de ikke har blitt satt i fengsel, har i mange tilfeller mistet jobbene sine. Ved utgangen av 2018 dreier det seg om 130.000, inkludert mange innenfor akademia, politi, rettsvesen og undervisning.
Toneangivende akademikere er rensket bort med påskudd om at de støtter Gülen-bevegelsen, som ifølge myndighetene sto bak kuppforsøket. Resultatet er utarming av universitetene og ensretting.
Det er unektelig et paradoks at det landet som topper norsk asylstatistikk, er et alliert NATO-medlem. Norge sitter også sammen med Tyrkia i Europarådet, i OSSE og andre internasjonale samarbeidsinstitusjoner. Vi må derfor spørre om Norge kan gjøre mer for å stoppe masseflukten.
For det første bør vi øke støtten til menneskerettighetsforkjempere og uavhengige journalister. Med større ressurser kan sivilt samfunn fange opp dyktige akademikere og andre som har mistet jobben. EU og andre som gir støtte til prosjekter i regi av uavhengige organisasjoner vitner om stor pågang av søknader.
For det andre bør Norge bruke Europarådet til å utfordre Tyrkia på konkrete saker. Slik kan vi bidra til at rådet kan bevare sin integritet og fortsatt spille en viktig rolle for demokrati og menneskerettigheter i Tyrkia. Ikke minst er det behov for innspill til Ministerrådet, som overvåker at statene gjennomfører dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol.
For det tredje bør vi innføre menneskerettighetssanksjoner, slik regjeringen nå vil utrede. Det er behov for flere virkemidler for å beskytte menneskerettighetene. Vi har foreslått at Norge, sammen med EU eller et knippe demokratiske land, innfører en ordning med målrettede sanksjoner mot myndighetspersoner som begår grove brudd på menneskerettighetene uten å bli straffet for det.
Historien om masseflukten fra Tyrkia kan komme til å fortsette i lang tid. Vår jobb må være å bidra til en annen historie.
Kontakt
Employee