Har du alltid vært en like engasjert skogfinne?
– Min farmor er av skogfinsk slekt fra Finnskogen. Hun giftet seg med en bonde i en norskbygd og jeg ble født og vokste opp der. I familien var det aldri prat om den skogfinske bakgrunnen. Det fant jeg ut selv oppe i tenårene. Det er veldig typisk for min generasjon at vi ikke fikk rede på den skogfinske bakgrunnen. For mange familier kanskje fordi man ikke visste om det, eller ikke visste så mye om det, eller fordi det ikke var relevant i de livene man levde. For noen familier var det nok også for ikke å skille seg ut som noe annet enn en «vanlig norsk» familie. Dette var nok relevant for en del av de familier som flyttet ut av skogfinske områder og bosatte seg i norske bygder.
Har du støtt på utfordringer i så måte, som ung eller voksen?
– Som ung har min skogfinske bakgrunn ikke vært noe utfordrende. Ettersom jeg vokste opp i en norskbygd hadde verken jeg eller mine omgivelser noe fokus på dette. Det utfordrende startet etter at jeg begynte å arbeide med bevaring av skogfinske kulturminner fra midt på 1970-tallet, først som ansatt ved Gruetunet Museum. Da museene Gruetunet og Finnetunet midt på 1990-tallet begynte å arbeide med planer for et eget skogfinsk museum, og planene for den store museumsreformen kom i gang, startet en massiv motarbeidelse.
I begynnelsen fra enkelte andre museer, som aktiviserte samme massive motstand i offentlig forvaltning – først i Hedmark fylkeskommune og deretter i Kulturdepartementet. Kulturdepartementet var den instans som drev motstanden mot at det skulle opprettes et eget frittstående Norsk Skogfinsk Museum lengst – helt fram mot 2020. Det meste av denne motstanden fra institusjoner og det offentlige var åpenbart koblet til at museets hovedtema var skogfinnenes historie og kultur – og dette etter at Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter var ratifisert av Norge i 1999.
Museumsreformen førte til at det i kulturkapitlet i statsbudsjettet ble etablert post 70 under kapittel 328 «Det nasjonale museumsnettverket», der de aller fleste museer med statlig driftstilskudd ble plassert. Men de to nasjonale museene Norsk Skogfinsk Museum og Jødisk Museum i Oslo står fremdeles på post 78 «Andre museums- og kulturverntiltak» som skal dekke «tilskudd til ymse faste tiltak på museums- og kulturvernområdet. Dette gjelder bl.a. særskilte museer …». Jeg mener det må ligge en bevisst tenkning til grunn når en nasjonal minoritets nasjonale museum ikke er plassert under posten «Det nasjonale museumsnettverket».
Hvordan opplever du at interessen for skogfinner og den skogfinske arven er i dag?
– Det er en betydelig interesse for skogfinnene, og interessen er stadig voksende – ikke minst på grunn av DNA-testing, som gir mulighet for å få dokumentasjon på en eventuell skogfinsk avstamning. I tillegg kjenner mange til elementer fra den rike kulturtradisjonen vår, eksempelvis røykbadstutradisjon og neverhåndverk. Og selv om ikke alle har hørt om skogfinnene (gruppen har vært kjent under flere andre navn, som ‘finnene’, ‘finnene på Finnskogen», osv.), så har kjennskapen er ganske god geografisk spredning. Som ansatt på Norsk Skogfinsk Museum holder jeg etter anmodning flere dusin foredrag og omvisninger i løpet av året.
Har du opplevd hatefulle ytringer selv eller kjenner du til andre som har opplevd dette?
– Jeg har aldri opplevd det fra noen i den allmenne befolkningen. Derimot har jeg opplevd det, også i skriftlig form, i forbindelse med arbeidet for å etablere Norsk Skogfinsk Museum. Noen personlige karakteristikker ble ansett som så graverende og injurierende at dokumenter ble unntatt offentlighet av offentlig forvaltning.
På ungdomsskolen på 1960-tallet overhørte jeg at personer fra Finnskogen fikk slengt verbale karakteristikker som «finnjævel» etter seg. Det er også noen eldre artikler som omtaler andre eksempler på hvordan skogfinner ble omtalt i omtrent samme tid.
Generelt vet jeg ikke om jeg kjenner noen personer som har vært utsatt for hatefulle ytringer på grunn av sin skogfinske bakgrunn de senere 50 år, men det kan selvfølgelig ha forekommet.
Det er et stort tankekors at det er noen av de øverste offentlige miljøer som lengst har motarbeidet de høyest prioriterte interessene fra det samlede skogfinske interessemiljøet, og at denne motstanden har vært massiv og vedvarende gjennom det meste av tiden da Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter skulle være rettesnor for politikk og behandling. Norsk Skogfinsk Museum har ikke fått økning for noen nye stillinger i driftstilskudd fra staten de siste 14 år. Museets manglende ressurser gjør at både eldre potensielle informanter og andre muligheter for å sikre dokumentasjon om skogfinnene og deres kultur har gått tapt.
Kontakt oss
Employee