– Demonstrasjonene ble først utløst av assosieringsavtalen, men den utviklet seg raskt til å handle om noe helt annet, forteller Arve Hansen.
Ukraina har helt siden landet fikk sin selvstendighet i 1991 slitt med ustabil økonomi, mye kriminalitet og korrupsjon. Hansen forteller at assosiasjonsavtalen med EU av mange ble sett på som løsningen på disse problemene.
– Ikke bare ville dette føre til nye økonomiske muligheter, men også åpne for lån fra Verdensbanken og støtte fra EU til å reformere det politiske systemet.
Den 21. november 2013 erklærte daværende president Viktor Janukovytsj at han ikke ville skrive under på avtalen med EU.
– Da han ikke signerte avtalen, ble mange ukrainere sinte. En relativt stor folkemengde samle seg på Majdan, eller Uavhengighetsplassen, i sentrum av Kyiv. De erklærte at de ikke kom til å dra derfra før avtalen var signert, forteller Hansen og legger til at til tross for at det var mange mennesker, var det ikke en ekstremt stor bevegelse.
Først etter åtte dager, da opprørspolitiet gikk til angrep på protestleiren, begynte motstandsbevegelsen å vokse. Hansen forteller at jo mer brutal vold demonstrantene ble utsatt for, jo flere mennesker flokket til Majdan for å protestere mot regimet.
Imidlertid valgte regimet å forbli taus i stedet for å forhandle med opposisjonen om en løsning.
– Kaoset og volden i hovedstaden økte, og det gjorde mange sinte.
Symbol på alt som var feil
Samtidig som volden økte, ble presidenten et symbol på alt som var feil i landet. Hansen forteller at Janukovytsj var tidligere straffedømt og brukte kontaktene sine i den kriminelle underverdenen til å bli guvernør, statsminister og president.
– Han hadde også klart å skaffe seg enorme rikdommer i løpet av et liv som folkevalgt politiker. Vi snakker lysekroner til hundretusenvis av dollar, en samling luksusbiler og en privat dyrehage.
Janukovytsj brukte statsapparatet til å undertrykke opposisjonen og beskytte rikdommene sine.
– Hele motstandsbevegelsen på Majdan var enig i at han måtte gå av, sier Hansen.
Voldsspiral
– I begynnelsen var folk glade, de tullet og sang, og det var en optimistisk stemning i byen, forteller Arve Hansen.
Men så snudde det.
Med all volden ble folk sintere og mer alvorlige. I januar 2014 vedtok parlamentet et sett lover som praktisk talt innførte diktatur som offisiell styreform.
– Stemningen gikk fra sinne til raseri. Det var i dagene og ukene etter det at jeg virkelig så en spiral av vold utspille seg i Ukraina.
I slutten av februar ble det kjent at presidenten hadde stukket til Russland, og det var blandede følelser blant det ukrainske folket. Det var glede og lettelse over at revolusjonen var over, men også usikkerhet om hva som skulle skje videre.
Plassen ble tyst
– Det var mange ting som gjorde inntrykk. Jeg kan spesielt huske en gang da jeg dro til Majdan, da ble det vist en nyhetssending på en storskjerm for demonstrantene.
Innslaget viste et videoklipp av en gruppe soldater fra innenriksministeriet som dro en naken og forslått demonstrant ut av en fangebuss. Dette skjedde i januar.
– Det var iskaldt ute. Soldatene poserte og tok bilder med han, og han fikk flere lettere slag, før de omsider sparket han inn i bussen igjen.
Hansen forteller at det var flere hundre, kanskje opp mot tusen mennesker som var på Majdan den dagen.
– Et øyeblikk ble det helt stille. Det var som om hele plassen dirret av raseri.
En person begynte å rope “Skam! Skam! Skam!” og da fulgte hele plassen med å rope dette. Hansen forteller at det ikke er rart at folk kastet stein på politiet etter en slik hendelse.
– Og så var det jo så utrolig mange lignende hendelser, legger han til.
Reddet kunst
Hansen var i Kyiv og prøvde holde seg nøytral til det som skjedde. Han observerte, tok bilder, og foretok et og annet intervju. Han var der for å observere og forstå. Kun en gang deltok Hansen aktivt i det som foregikk.
Dette var i slutten av februar 2014. Over hundre demonstranter på Majdan hadde blitt drept, og Hansen hadde møtt en ukrainsk lokalhistoriker. Hansen skulle intervjue ham, men da fikk lokalhistorikeren en telefon av noen aktivister.
– Aktivistene trengte hjelp til å evakuere malerier og andre kunstverk som var oppbevart i Ukrainahuset, bare noen hundre meter fra kampene.
Hansen legger til at dagen før hadde Fagforeningens hus på Majdan brent ned.
– Hvis Ukrainahuset også skulle begynne brenne, ville Ukraina risikere å miste uvurderlig kunst.
Hansen synes dette var en god sak, og hjalp derfor til med å transportere enorme malerier, antikke møbler og andre aktiviteter til Kyivs historiemuseum.
– Det var veldig spennende. Ikke bare fordi jeg bar på Ukrainas nasjonalarv, men også det å se hvor organisk og rask evakueringen ble organisert og gjennomført. Helt uten noen form for sentralt lederskap eller koordinering.
Samlet Ukraina
Mens revolusjonen pågikk, var det mange vestlige medier som snakket om at det var en øst-vest-konflikt. Det ble fremstilt i mediene som en ideologisk kamp mellom pro-europeiske ukrainere i vest og pro-russiske i øst.
– Dette stemmer ikke. Majdan ble sentrum for en motstandsbevegelse fra hele landet.
Folk hadde ulike etnisiteter og religioner, de snakket forskjellige språk, og de representerte et mylder av ideologiske og politiske retninger.
– De var samlet mot en felles fiende som truet hele det demokratiske systemet.
Hansen forteller at flere av hans ukrainske venner var fullstendig uinteressert i politikk før 2013. De var ofte usikre hva de skulle stemme, og spurte foreldrene sine på selve valgdagen hva de skulle stemme på.
– Dette forandret seg etter revolusjonen. Om jeg nå stiller samme spørsmål, får jeg alltid lange opplyste svar. Det vitner om at det har skjedd en politisk oppvåkning hos ukrainerne.
Brutaliteten kunne unngås
Hansen var vitne til mange sammenstøt med sikkerhetsstyrkene. Han forteller at en av de mest ekstreme konfrontasjonene han var vitne til var i kampene i Hrusjevskyj-gaten 19. januar 2014.
– Jeg så demonstranter bli skutt med sjokkgranater og en molotovcocktail eksploderte i hodene på en gruppe politimenn. Dette sier noe om hvor radikalisert begge sidene av barrikadene hadde blitt.
Han legger til at han mente da, og mener fremdeles, at all brutaliteten i stor grad kunne vært unngått om Janukovytsj hadde oppført seg annerledes.
Fra verdighetsrevolusjon til krig
– Man skal være forsiktig med å si at Verdighetsrevolusjonen førte til krigen med Russland, for dette undergraver viktigheten av alt det demonstrantene stod, sloss og døde for.
Hansen ser på revolusjonen som et forsøk på å kvitte seg med et gammelt og svært dysfunksjonelt politisk system.
– En jeg snakket med kalte det for «gjenferdene etter Sovjetunionen». Revolusjonen var på den ene siden en motstandsbevegelse mot korrupsjon og maktmisbruk, og på den andre – et ønske om å skape et nytt og bedre samfunn, basert på ideer om demokrati og menneskerettigheter.
Siden verdighetsrevolusjonen, har ukrainere måttet sloss mot diktatoriske krefter i over ti år for å holde på det de vant i 2014. Ukraina har blitt invadert av Russland flere ganger, og de har virkelig skjønt hva det vil si å sloss mot russernes brutale krigsmaskin, forteller Hansen.
– Hver dag dokumenteres det nye krigsforbrytelser, og i hver eneste lille landsby, tettsted eller by russerne har vært gjennom, finner man massegraver og torturkamre.
Verdighetsrevolusjonen skapte en ide om hva Ukraina er, og en forståelse for hva Ukraina kan få til om folket står sammen, legger han til.
– Krigen som fulgte, har gjort at ukrainerne har befestet og styrket denne ideen. Sammen har de klart å stå opp mot en av verdens største og mest brutale militærmakter i over ti år.