Revolusjonens kvinner

I et lite og vakkert land med en lang og mektig historie, skapte det armenske folket historie i 2018. Fløyelsrevolusjonen i Armenia, også kjent som kjærligheten og solidaritetens revolusjon, ble et bevis verden over om at demokratiets skjebne ligger i folkets hender.

Men «folket» betydde fortsatt ikke i denne sammenhengen «alle mennesker». Det postrevolusjonære Armenia har vist liten vilje til å anerkjenne behovene kvinner, skeive og andre utsatte grupper har i utviklingen av en ny rettsstat, selv om de spilte en veldig viktig rolle under selve revolusjonen.

Så enkelt, men så vanskelig

–  Kvinner har de samme menneskerettighetene som menn, og de bør bli informert om disse. Dette enkle prinsippet var en grunnleggende motivasjon for Gohar Shahnazaryan da hun etablerte Women Resource Center (WRC) i Armenia i 2003. WRC var det første ressurssenteret i Armenia for unge kvinner, og jobbet med alt fra kvinners sosiale og politiske posisjon,  reproduktive og seksuelle rettigheter, til seksuell vold og kvinners rolle i konfliktløsning og fredsbygging.

Det var en enkel doktrine, men den skulle komme til å møte massiv motstand i et konservativt og patriarkalsk Armenia. Først fra et regime som kjempet aktivt mot demokratisk utvikling generelt. Deretter av en politisk elite som har forpliktet seg til en ny og demokratisk agenda etter revolusjonen.

En revolusjon er ikke nok

Kvinner og kvinnerettighetsaktivister spilte en nøkkelrolle i fløyelsrevolusjonen i Armenia i 2018. Men ser vi på den politiske og sosiale agendaen i det post-revolusjonære Armenia er ikke dette åpenbart.

Prosesser som ville kunne igangsette reell endring – og som faktisk ville forandre den tradisjonelle måten å organisere ting på mangler. Feminisme og kjønnsspørsmål regnes fortsatt som provoserende temaer i Armenias politiske virkelighet. Misoppfatninger og negative holdninger er fortsatt vanlig når man snakker om kjønn, kvinners rettigheter og kvinnebevegelse. I stedet for å være assosiert med å ha en likestilt rett til de samme menneskerettighetene, til demokratisk utvikling og fremgang, fremkaller det vrangforestillinger om perversjoner, pedofili og bestialitet.

– Å være en kvinnelig menneskerettighetsforkjemper i en slik atmosfære betyr at vi både må kjempe for andre kvinners grunnleggende friheter, og samtidig bekjempe vold mot oss selv. Dette har ikke endret seg med revolusjonen, forklarer Gohar.

“Forrædere av nasjonen”

Gohar og hennes kolleger er blitt betegnet som «forrædere for nasjonen», som «trusler mot armenske verdier» og «ødeleggere av familier» bare fordi de gjør sitt ytterste for å styrke kvinners evne til å beskytte sine egne rettigheter. Slik støtte får man ikke fra statlige institusjoner, inkludert politiet.

– Fordi vi er kvinner, blir vi oppfattet som enkle mål. Fordi vi er frittalende om seksuell vold mot kvinner, og om reproduktive rettigheter og lhbt-rettigheter, har ting blitt ganske vanskelig for oss. Folk oppfordrer til vold mot oss, vi blir truet på livet, og hatefulle uttalelser blomster rundt oss. Men vi komme ikke til å gi opp, sier Gohar.

Å være en kvinnelig menneskerettighetsforkjemper i en slik atmosfære betyr at vi både må kjempe for andre kvinners grunnleggende friheter, og samtidig bekjempe vold mot oss selv.

Gohar Shahnazaryan

WRC mener at aktivt engasjement fra kvinner selv vil kunne føre til reelle endringer i Armenia. De har tatt initiativet til et nettverk for unge kvinner, som hovedsakelig består av unge kvinner fra regionene i Armenia. Tanken bak nettverket er å utvikle og fremme sosial aktivisme blant unge kvinner og gi dem mulighet til å gjøre feministisk motiverte endringer i sine egene omgivelser.

Dette er essensen i verdiene Gohar prøver å lære bort sine unge studenter ved Yerevan State University, i håp om at de vil bidra til en bedre fremtid for kvinner i Armenia.