Turkmenistan

Overdådige palasser og forgylte statuer. Asjkhabad er en hovedstad ulik alt annet. Samtidig er gassrike Turkmenistan et av verdens mest undertrykkende regimer, fullstendig lukket for menneskerettighetsorganisasjoner og uavhengige journalister. Mens turkmenske myndigheter påstår i FN at alle friheter er nedfelt i landets grunnlov, er virkeligheten en helt annen.

Turkmenistan er et av verdens mest lukkede land.  Myndighetene utøver total kontroll over media og sivilsamfunn, og det finnes ingen politisk frihet. Kritiske røster «forsvinner» inn i det turkmenske fengselssystemet, hvor tortur er utbredt og hvor mange ikke overlever. Selv familiemedlemmer av annerledestenkende havner på lister over personer som ikke kan forlate landet. 

Turkmenistan i dag

Forsvinninger etter en arrestasjonsbølge i 2002 var bare begynnelsen på det som i dag er et altomfattende system for å holde kritikk av presidenten og hans nærmeste krets borte fra det offentlige rom i Turkmenistan. Her finnes ingen frie valg, ingen frie aviser eller nyhetsbyråer og ingen reelt uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner. Ikke bare kritikere, men også deres familiemedlemmer oppføres på lister over personer som ikke får forlate landet. Presidenten har total kontroll over statlige midler, som ikke er gjenstand for offentlig innsyn. Til tross for utbredt fattigdom og helseproblemer blant vanlige turkmenere, brukes statens penger på prestisjeprosjekter som kun har til hensikt å styrke presidentens stilling.

Turkmenistan er et av verdens mest korrupte regimer. Politisk motiverte fengslinger og tortur brukes systematisk for å holde befolkningen i sjakk. Blant de mange som har forsvunnet inn i det turkmenske fengselssystemet er Gulgeldy Annaniyazov, en aktivist som har asylstatus i Norge og som tidligere bodde i Trondheim med sin familie. 

Helsingforskomiteen og Turkmenistan

Turkmenistan er det eneste landet i Sentral-Asia hvor Den norske Helsingforskomité aldri har hatt et offisielt besøk. Landet er åpent for forretningsfolk og diplomater samt privatpersoner som reiser som turister, men ikke for utenlandske menneskerettighetsorganisasjoner og uavhengige journalister. Det betyr ikke at vi ikke arbeider med Turkmenistan, tvert imot er landet et viktig fokusområde for oss i Sentral-Asia. 

Prove they are alive

En av måtene vi prøver å legge press på turkmenske myndigheter på er gjennom FN-systemet. Helsingforskomiteen inngår i et samarbeid med flere andre ledende menneskrettighetsorganisasjoner i kampanjen Prove They Are Alive!, hvor vi dokumenterer det man kaller «enforced disappearances», eller tvungne forsvinninger.

Les mer om Prove They Are Alive her.

I turkmensk sammenheng betyr dette fengsling av kritiske røster, hvor familie og venner ikke får informasjon om hvor vedkommende holdes fengslet og ikke har anledning til å besøke vedkommende. Ved flere tilfeller har familien antatt at den fengslede har omkommet, men har fått utlevert en død kropp flere år senere. I de få tilfellene hvor dette har skjedd, har den døde vist tegn på sult og mishandling i fengsel.

Helsingforskomiteen ber jevnlig om møter med FN-delegasjoner og relevante FN-organer for å opplyse om nye saker vi har dokumentert sammen med våre internasjonale kolleger.

Historie

Turkmenistan ble uavhengig da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Landets president ble Saparmurad Niyazov, som allerede hadde ledet den turkmenske sovjetrepublikk siden 1985. Personkulten rundt Niyazov ble stadig mer altomfattende, han er kanskje best kjent under navnet «Turkmenbasji», eller alle turkmeneres far. Omstendighetene er uklare rundt det Niyazov oppfattet som en sammensvergelse og drapsforsøk mot ham i november 2002, som førte til en voldsom bølge av arrestasjoner, også blant regjeringsmedlemmer. Til dags dato er det ukjent hvor rundt 80 personer befinner seg – noen få er bekreftet omkommet i fengsel.

I perioden etter 2002 ble Niyazov stadig mer eksentrisk og Turkmenistan mer isolert. På skolen og i samfunnet for øvrig ble presidentens bok «Rukhnama» obligatorisk lesning, og Niyazov ble opphøyet til halvgud. Da presidenten døde i desember 2006 var det høyst uklart både for omverdenen og turkmenerne selv hvem som skulle overta som landets leder. Den nye presidenten ble Gurbanguly Berdymuhamedov, tidligere helseminister og vise-president. Under en reise til USA tidlig i sitt presidentskap hevdet Berdymuhamedov at Turkmenistan nå ville åpnes for omverdenen. Det skjedde ikke. Persondyrkelen av «Turkmenbasji» tok gradvis slutt, men ble erstattet av samme form for opphøyelse av Berdymuhamedov selv. Menneskerettighetssituasjonen har tvert om blitt verre under hans ledelse. Turkmenistan er i dag et av de mest undertrykkende regimene i verden.

Tidslinje

• 1991: Selvstendighet, president Saparmurat Niyazov («Turkmenbasji») 
• 2002: Påstått drapsforsøk på Niyazov, bølge av arrestasjoner
• 2006: Niyazov dør
• 2007: Gurbanguly Berdymuhamedov president