Hva er Nagorno-Karabakh-konflikten?

1. Hva er kjernen i striden om grenseregionen Nagorno-Karabakh?

Striden står mellom statene Aserbajdsjan og Armenia om det selverklærte uavhengige territoriet som på armensk kalles «Artsakh». En del av territoriet kalles Nagorno-Karabakh, et fjellrikt område som geografisk befinner seg inne på aserbajdsjansk territorium. Nagorno-Karabakh (NK) er et område som har vært bebodd av armenere og aserbajdsjanere i århundrer, og befolkningen har levd side om side, fredelig langt mer enn i konflikt. (Siden dette notatet ikke har plass til full historisk gjennomgang, henviser vi til anerkjente historiske kilder for flere detaljer om dette for dem som er særlig interessert i dette). Begge folkegrupper har sterk historisk og emosjonell tilknytning til dette området. I en folketelling i 1989 utgjorde armenere 76,9 % av befolkningen og aserbajdsjanere 21,5 %. Selv om armenere i hovedsak er kristne, og aserbajdsjanere i hovedsak er muslimer, har konflikten ingen religiøs bakgrunn.

Striden står også om et stort område som består av syv distrikter som grenser til Nagorno-Karabakh. Disse har aldri vært befolket av armenere og er okkupert av de facto-myndighetene, med armensk hjelp, som en buffersone. I dag bor ingen aserbajdsjanere i denne buffersonen. Russland har tradisjonelt støttet Armenia, men har også en god tone med Baku, dessuten en viktig rolle som megler i konflikten og neppe noen interesse i at denne konflikten eskalerer. Tyrkia har hele tiden vært en ubetinget støttespiller av Aserbajdsjan og har gjort seg mer gjeldende den siste tiden. For armenerne gjør traumet fra folkemordet i 1915 (som Tyrkia fremdeles benekter skjedde) Tyrkias involvering i spørsmålet om NKs status ekstra akutt. 

Les mer om Aserbajdsjan her.
Les mer om Armenia her. 

2. Hva skjedde egentlig under krigen?

Spenningene går tilbake til perioden for Sovjetunionens sammenbrudd. Konflikten brøt ut i 1988 med Karabakh-armenske krav om enten uavhengighet for Nagorno-Karabakh eller en union med sovjetisk Armenia, noe som ble bestridt av Aserbajdsjan. Det regionale parlamentet vedtok løsrivelse og avholdt så en folkeavstemning om løsrivelse som fikk stort flertall, men de aserbajdsjanske innbyggerne boikottet avstemningen. Etnisk vold fulgte, og krigen brøt for alvor ut i 1991.  

Krigen var svært blodig, 30 000 mennesker mistet livet, og minst 200 000 armenere og minst 600 000 aserbajdsjanere (konservativt anslag) ble drevet på flukt og har siden ikke kunnet vende tilbake til sine hjemsteder. Begge parter ble utsatt for massakrer. De største og mest kjente er: I 1988 ble minst 26 armenere bosatt i Sumgait, en by 30 km nordvest for Aserbajdsjans hovedstad Baku brutalt myrdet av en mobb (Stor strid om antallet døde. Offisielle tall er 26 armenere, 6 aserbajdsjanere. Armenia mener antallet er langt høyere). I 1992 ble flyktende sivile aserbajdsjanere fra Khojali angrepet og minst 200 myrdet (Dødstallene er igjen svært usikre. HRW anslår minimum 200, og opp til 800 – 1000).

Felles for overgrepene som er blitt begått under konflikten er at de aldri har blitt effektivt etterforsket, og ingen er stilt til ansvar for sine forbrytelser. I 1994 ble det, med hjelp fra Russland, inngått en våpenhvileavtale. Det er inntil i dag ikke blitt enighet om en fredsavtale, og mange hundre har mistet livet gjennom regelmessige brudd på våpenhvilen.   

3. Hva sier internasjonale organer?

I korthet bygger internasjonal rett på nasjonalstatens ukrenkelighet. Under sovjettiden, var Nagorno-Karabakh del av sovjetrepublikken Aserbajdsjan, som en av mange autonome regioner («oblast»), fra 1923. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, fikk alle unionens republikker uavhengighet, med de grenser som var satt under sovjetstyret. Når FN, OSSE og Europarådet sier at NK er en del av Aserbajdsjan, så bygger de dette på de grenser som gjaldt da. Det betyr ikke at armenere ikke har rett til å bo i NK, eller at armeneres historiske tilknytning til NK er irrelevant eller blir avvist. For de samme internasjonale organer sier at partene må forhandle om en løsning for NK. Situasjonen er en annen når det gjelder de okkuperte områdene rundt: Disse er okkupert av Armenia og det er et udiskutabelt krav at disse skal gis tilbake til Aserbajdsjan.

Tre resolusjoner i FNs sikkerhetsråd (853, 874, og 884) og FN Generalforsamlings resolusjoner(United Nations General Assembly resolutions 49/13 and 57/298) refererer til Nagorno Karabakh som en region av Aserbajdsjan og krever tilbakeføring av omkringliggende okkuperte områder. Se også  Europarådets parlamentarikerforsamling resolusjon 1416 (2005)og Statement of the OSCE Co-Chairs of the Minsk Group March 2008. 

4. Hva er kontaktlinjen?

Grensen mellom den okkuperte buffersonen og størstedelen av Nagorno-Karabakh på den ene siden og Aserbajdsjan på den andre siden utgjør det som kalles kontaktlinjen. Siden 1994 er det som hovedregel i buffersonen det har vært krigshandlinger, altså ikke inne i selve Nagorno-Karabakh. De fleste drepte har vært soldater som er stasjonert på begge sider av kontaktlinjen. Det bor dog fremdeles sivile på aserbajdsjansk side i grenseområdene. Også sivile mister regelmessig livet. Denne gangen har Aserbajdsjan også brukt våpen som har truffet inne i Nagorno-Karabakh, i selve hovedstaden Stepanakert (aserbajdsjansk: Khankendi). Dette er en av faktorene som viser at de siste dagenes hendelser er en alvorlig opptrapping. I tillegg har partene noen av Europas høyeste militærbudsjetter og har rustet kraftig opp gjennom flere år.

5. Hva kan bli løsningen på Nagorno-Karabakh-konflikten?

Siden våpenhvilen er det tre land som har hatt ansvaret for å lede arbeidet med forhandlinger, som såkalte «Co-chairs» av OSSEs Minskgruppe: Russland, USA og Frankrike. Følgende forslag til avtale ligger på bordet:  

• Tilbakeføringen av territoriene rundt Nagorno-Karabakh til aserbajdsjansk kontroll.   
• En midlertidig status for Nagorno-Karabakh som gir garantier for sikkerhet og selvstyring.   
• En korridor som knytter Armenia til Nagorno-Karabakh.    
• Fremtidig bestemmelse av Nagorno-Karabakhs juridiske status gjennom en juridisk bindende folkeavstemning. 
• Retten til alle internt fordrevne og flyktninger til å returnere til sine tidligere bosteder.  
• Internasjonale sikkerhetsgarantier som også vil omfatte et fredsbevarende oppdrag.  

Partene i konflikten har hittil ikke vist politisk vilje til reelle forhandlinger. Uten at partene er villige til å føre en substansiell dialog, får man ingen løsning. Armenia og Aserbajdsjan kan med rette kalles erkefiender, og dette fiendskapet går dypt i befolkningene, og ingen er villig til å gjøre innrømmelser. De siste dagenes kamphandlinger er de alvorligste siden 1994. Dette innebærer fare for en ny krig og for at nabostater kan blande seg inn i konflikten.   

Se også vår rapport fra 2019 som tar for seg menneskerettighetssituasjonen i de facto-stater som Nagorno-Karabakh