Disse sitter med kontroll over ressurser, sikkerhet og menneskeliv, og diplomati kan bidra til å dempe spenninger og skape insentiver for bedre styresett. Nedsiden er åpenbart at slike forhandlinger gir diktatorene internasjonal legitimitet. De fremstår som rimelige, og de pressmidlene vi har pålagt dem, som forskjellige typer sanksjoner, blir del av forhandlingene og lempet på. Men er dette veien til varige fremskritt?
Vi har et nærliggende eksempel i Europa. Aleksander Lukasjenko, med det utdaterte tilnavnet «Europas siste diktator», har flere ganger forhandlet seg ut av anklager om menneskerettighetsbrudd i Belarus. I flere tiår har han brukt menneskeliv som forhandlingskort, uten at det har fått nevneverdige konsekvenser. Hvis det fantes en skole for diktatorer, kunne han utvilsomt vært professor der.
Allerede i 2008 fikk Belarus sterk internasjonal kritikk for sine menneskerettighetsbrudd, og både EU og USA innførte sanksjoner. Lukasjenko svarte med å benåde noen få politiske fanger, deriblant en forretningsmann, en ung aktivist og en tidligere presidentkandidat, dømt til fem og et halvt år i fengsel for sin rolle i protestene etter valget.
På den tiden var det totale antallet politiske fanger i Belarus under ti. Frigivelsen av tre personer var dermed betydelig og førte til at EU suspenderte noen av sanksjonene, mens USA lettet på enkelte restriksjoner. Løfter om demokratiske reformer fulgte, men de ble aldri innfridd.
Etter de omstridte valgene i 2010 fulgte en ny bølge av undertrykkelse. Titalls nye politiske fanger ble fengslet, deriblant en annen presidentkandidat, Nikolaj Statkevitsj, som ble dømt til seks år bak murene. EU og USA svarte med reiserestriksjoner, frysing av eiendeler, våpenembargo og handelsrestriksjoner. Høynivåkontakter mellom Belarus og Vesten ble brutt.
Sanksjonene varte frem til neste valg i 2015. Da Belarus var presset økonomisk og trengte anerkjennelse, lettet de på restriksjonene. Nok en gang ble en håndfull politiske fanger benådet, inkludert Statkevitsj, noe som banet vei for at EU trakk tilbake de fleste av sine restriksjoner og at USA reduserte sine sanksjoner.
Deretter kom hendelsene i 2020. Protestene mot enda et forfalsket valg resulterte i en brutal voldsbruk som sjokkerte vestlige land. Tusenvis av politiske aktivister ble fengslet. Nok en gang svarte Vesten med sanksjoner – for tredje gang mot den samme diktatoren.
Det sykliske mønsteret har nå brakt oss til 2025. Ved starten av året var antallet politiske fanger hele 1244. Blant dem finner vi Nobelprisvinneren Ales Bjaljatski. Lukasjenko forsøker igjen å forhandle seg ut av konsekvensene av sine handlinger. Siden juli 2024 har seks bølger av benådninger resultert i frigivelsen av mer enn 170 politiske fanger, mange av dem fanger som allerede snart skulle løslates.
I februar 2025 ble tre nye løslatt, inkludert en amerikansk statsborger. Kort tid etter gikk amerikanske diplomater, ledet av viseminister Christopher Smith, i dialog med belarusiske myndigheter. Ifølge nyhetsbyrået AP vurderer USA nå å lempe på sanksjonene i bytte mot frigivelse av flere politiske fanger. En slik avtale kan omfatte oppheving av restriksjoner for belarusiske banker og eksport – to kritiske faktorer i en sviktende økonomi.
Dette stiller Vesten overfor et tydelig etisk dilemma: Skal de prioritere politiske fangers frihet og sikkerhet, til tross for at grepet vil belønne Lukasjenkos strategiske spill? Eller skal de opprettholde sanksjonene for å signalisere at menneskerettigheter ikke er et forhandlingskort, og dermed hindre at Lukasjenko forsøker seg på dette igjen? Som eksemplene har vist, resultatet kan bli at undertrykkelsen mot egen befolkning fortsetter, uforstyrret av reaksjoner fra omverden.
Lærdommen er denne: Diktatorer har ingen æreskodeks, løftene deres er ikke til å stole på. Vi skal ta et stort ansvar for å kreve løslatelser av politiske fanger, og noen ganger er det riktig å bryte noen prinsipper for å redde liv. Men diktatorer med blod på hendene og ansvar for grove menneskerettighetsbrudd må holdes ansvarlige, ikke belønnes for små innrømmelser.
Kronikk publisert først i Vårt Land 18.03.25